Man kan forstå at dataspill som «Doom», «Tomb Raider», «Assassin’s Creed» og «World of Warcraft» har blitt filmatisert, riktignok med vekslende hell.
Det er kanskje ikke like åpenbart at «Pokémon» egner seg på film, men regissør Rob Letterman har greid å lage en sjarmerende film som både fungerer som enkel underholdning og som en entusiastisk feiring av figurene og universet som har fenget en hel generasjon dataspillere og kortsamlere.
Historien stikker ikke dypere enn det absolutt nødvendigste, og spenningen holdes på et forholdsvis ukomplisert nivå, men «Pikachu»-filmen har to sikkerstikk som hever kvaliteten:
Justice Smith spiller den menneskelige hovedfiguren på en sympatisk og oppriktig måte, mens Ryan Reynolds gir lille, gule Pikachu en «Deadpool»-light-personlighet som tilfører filmen et nødvendig glimt i øyet, og forteller oss at dette slett ikke skal tas spesielt på alvor.
Anmeldelse: «The Curse of La Llorona» er skrekk uten gru
Handlingen foregår i Ryme City, en visuelt rik kombinasjon av London, Tokyo og Los Angeles i «Blade Runner»-filmene, flott fotografert av den to ganger Oscar-nominerte John Mathieson, som tydelig har jobbet hardt med filmens visuelle uttrykk.
I dette futuristiske miljøet lever mennesker og Pokémon-figurer i fred og harmoni, men dette er i ferd med å brytes.
Tim (Justice Smith) kommer til byen for å rydde i leiligheten etter sin nylig avdøde far Henry, og møter hans Pokémon-partner Pikachu (med stemme av Ryan Reynolds). De oppdager mistenkeligheter rundt Henrys død, og begynner å lete etter svar.
Lett humoristisk underholdning
Dette enkle premisset sender Tim og Pikachu rundt på et innholdsrikt eventyr, der de møter både mennesker og Pokémons i mange ulike former og skikkelser.
For den som har et forhold til Pokémonkort og spill, vil det være god underholdning å se digitalt gjenskapte figurer bruke sine kjente krefter på omgivelsene, samt registrere mange små og store vink til fantasiuniverset Satoshi Tajiri og Ken Sugimori skapte i 1996, og Nintendo 3DS-spillet fra 2016, som er filmens direkte forgjenger.
For alle andre, som for eksempel undertegnede, er «Pokémon: Detective Pikachu» lett humoristisk underholdning som stiller få krav til tolkning og analyse.
Anmeldelse: «Mary Queen of Scots» er et engasjerende drama med historisk sus
Filmen er bedre enn den strengt tatt behøvde å bli på grunn av en fin rolleprestasjon fra Justice Smith («Jurassic World: Fallen Kingdom», «Every Day», «The Get Down»). Han er et behagelig talent som man aner vil få mer å gjøre i årene som kommer.
I denne filmen forstår man raskt at Tim har et avmålt forhold til sin oppvekst, og bærer på et savn etter en fraværende far. Han får flere muligheter til å bearbeide dette underveis i historien, som gir den en fin tyngde mellom alt det florlette.
Smith spiller overbevisende mot den lille, digitale Pikachu som om han virkelig var der, en prestasjon man ikke skal undervurdere.
Skaper morsomme kontraster
Den gule pelsdotten er en søt og morsom kreasjon, og det skaper morsomme kontraster når dette utseende kombineres med stemmen til Ryan Reynolds. Dette er garantert gjort med vitende og vilje, fordi alle som ser og hører dette vil automatisk få assosiasjoner til «Deadpool».
«Pokémon: Detective Pikachu» er på ingen måte like rå og direkte i uttrykket, men manusforfatterne har utstyrt Pikachu med replikker som likevel biter fra seg, og gir tydelige signaler om at eierne Nintendo, Creatures og Game Freak har skjønt at det går an å ha det gøy med merkevaren uten økonomisk risiko, snarer tvert imot.
Anmeldelse: Dramatikken er ikke overveldende høy i «Red Joan»
«Pokémon: Detective Pikachu» har en historie som overlapper med «Who Killed Roger Rabbit», har visse elementer fra «Jason Bourne»-filmene og et klimaks med åpenlyse forbindelser til «Batman Returns».
Dette er altså ikke en film som satser på innovasjon, men tar i bruk velkjente fortellergrep for å få et, i utgangspunktet, mindre interessant spillunivers til å fungere overraskende greit på film.
