Filmfestivalen i Cannes (NRK): Quentin Tarantino viser med all tydelighet sin store kjærlighet for det gamle Hollywood og miljøet som skapte filmene han vokste opp med i «Once Upon a Time… in Hollywood».
Som tittelen antyder, kan dette på mange måter sees på som et slags eventyr, med en blanding av oppdiktede og virkelige personer og hendelser, som tar historien til noen overraskende steder. Filmen er breddfull av filmatisk nostalgi, fargerike figurer og fenomenale enkeltsekvenser.
Helheten er kanskje noe vaklende, og en dypere mening kan være vanskelig å finne, men «Once Upon a Time… in Hollywood» er en film det er vanskelig å motstå. Tarantino viser en gledelig trang til å more, underholde og – av og til – sjokkere.
Et Hollywood i endring
Handlingen finner sted i Los Angeles i 1969, der den falmede tv-stjerna Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans faste stuntmann Cliff Booth (Brad Pitt) sliter med å finne seg til rette i et Hollywood i endring.
Bransjen de slo seg opp i er ikke lenger den samme, og yngre krefter tar over helterollene. En av nykommerne er Daltons nye nabo Sharon Tate (Margot Robbie), kona til filmregissør Roman Polanski (Rafal Zawierucha).
Hva som skjer videre skal ikke avsløres, men året er altså 1969 og Charles Manson og hans kult er i omløp.
Dette er også en film om vennskap. Det trofaste kameratskapet mellom Dalton og Booth formidles i flere fine scener, der omsorgen og respekten de har for hverandre er åpenbar.
Det samme gjelder forholdet mellom Booth og bikkja, som også er en god kilde til lavmælt og underfundig humor.
Filmen gir også hint om det litt merkelige trekantforholdet mellom Roman Polanski, Sharon Tate og hennes ekskjæreste Jay Sebring (Emile Hirsch), uten at dette blir utdypet nærmere.
LES: Hvem var egentlig Sharon Tate?
Brad Pitt gjør sin kuleste rolle på lenge
Store deler av handlingen tilbringes på ulike filmsets, der en solid Leonardo DiCaprio formidler Daltons tvil, frykt og indre demoner, men også vennlighet og hjertevarme.
Brad Pitt gjør sin kuleste rolle på lenge som Booth, en imøtekommende og tålmodig ringrev som får flere muligheter til å vise at han fremdeles har sine stuntferdigheter i behold, spesielt i én fantastisk morsom scene.
Det gjør også inntrykk å se Margot Robbies fine gladrolle som Sharon Tate, som viser en nærmest barnlige glede over sine lyse fremtidsutsikter i Hollywood.
Det er foruroligende å se figurens naive positivitet mens man samtidig vet hvordan det gikk med virkelighetens Sharon.
Samtidig mimrer filmen over måten det gamle Hollywood fungerte på. Tarantino er åpenbart fascinert av tiden, typene og forholdene som ga grobunn for hans kjærlighet til film, og skildrer miljøet med en imponerende stor sans for detaljer.
Det samme gjelder æraens tidskoloritt, som må ha vært enormt krevende å gjenskape, blant annet flere kjørescener der alle biler, bygninger og neonskilt må ha blitt tilpasset. Mye er sikkert gjort digitalt, men det er umulig å se.
Filmen ble vist på 35 mm i Cannes, noe som dessverre ikke er praktisk mulig i de fleste kinoer lenger. Det kan man jo bare beklage, for «Once Upon a Time… in Hollywood» ser helt fantastisk ut i all sin analoge prakt, med levende, glødende og finkornete bilder fra mesterfotografen Robert Richardson.
Det er også verdt å merke seg det praktfulle lydsporet, der radioen spiller en svært aktiv rolle. Alle kjøresekvensene, som det er mange av, er fantastisk lydlagt av musikk, jingler og DJ’er, slik de hørtes ut i Los Angeles i 1969.
Det kan tenkes at Tarantino har plukket opp noen triks fra dataspillserien «Grand Theft Auto», der fiktive radiokanaler gjør den samme jobben med å skape stemning, atmosfære og en fornemmelse av epoken historien foregår i. Last ned soundtracket umiddelbart!
Humoren er kullsort
Quentin Tarantino er i et lekende humør i «Once Upon a Time… in Hollywood», og det resulterer i en av hans hyggeligste filmer, båret frem av DiCaprio, Pitt og Robbies sympatiske rolletolkninger.
Det er også veldig morsomt å se rekken av gamle kjenninger som har takket ja til småroller som krydrer ulike scener, blant andre Kurt Russell, Al Pacino og Bruce Dern.
Filmen er imidlertid ikke bare lek og moro, men har også kapitler med en anelse krypende uro og uhygge, samt en spesielt hardtslående sekvens der humoren er kullsort – og helt fantastisk!
«Once Upon a Time… in Hollywood» har noen ujevne partier, og kommer derfor ikke til å plassere seg blant Tarantinos aller beste filmer, men er et kjærlig, energisk og underholdende tilbakeblikk på det gamle Hollywood.
(«Once Upon a Time… in Hollywood» vises på filmfestivalen i Cannes. Norgespremiere: 16. august)
