Den iranske regissøren Jafar Panahi ble idømt arbeidsnekt og utreiseforbud i 2010, men fortsetter å lage film for knapper og glansbilder under radaren for landets myndigheter.
Etter «This Is Not a Film» (2011), «Closed Curtain» (2013) og «Taxi Teheran» (2015) kommer nå «3 kvinner», som vant prisen for beste manus under fjorårets filmfestival i Cannes.
Den handler om skapertrang og personlig frihet satt under press av strengt konservative tradisjoner og verdier. Det er et drama med en nesten dokumentarisk tilnærming, og har gode skildringer av kultur og livsstil på den iranske landsbygda.
Historiefortellingen har noen enkle løsninger, og er delvis preget av amatørmessig skuespill, men «3 kvinner» har også interessante beskrivelser av utfordringene i skjæringspunktet mellom moderne tankegang og gammeldagse holdninger.
Må finne ung jente
Behnaz Jafari, en populær skuespiller i Iran, spiller en fiktiv versjon av seg selv i denne filmen. Hun har mottatt en desperat mobilvideo fra den unge jenta Marziyeh, som nektes av familien å studere til å bli skuespiller.
Videoens innhold gjør Behnaz sterkt urolig, og hun legger ut på en reise inn i fjellene mot nord sammen med regissør Jafar Panahi (som også spiller «seg selv») for å finne ut hva som kan ha skjedd med Marziyeh.
Den tredje kvinnen i filmens tittel er en bakgrunnsfigur som var en aktiv skuespiller før den islamske revolusjonen, og kan være en inspirator til den unge jentas ambisjoner.
Anmeldelse: «The Handmaid’s Tale» S03 er fremdeles like vakker og ubehagelig
Utgangspunktet er like enkelt som det er sterkt. Man forstår instinktivt problemet med å være ei ung jente med ambisjoner som ikke samsvarer med forventningene i et fattig og uskolert miljø tuftet på eldgamle tradisjoner.
Likevel kan det virke som om Jafar Panahi er litt forsiktig i måten dette skildres på. Problematikken diskuteres ofte mer indirekte enn bokstavelig. Religion nevnes ikke. Det er likevel nok til at harmen vekkes over den tilsynelatende bakstreverske trangsyntheten som råder.
Den står også i kontrast til den vennlige og tilbakelente imøtekommenheten som Jafari og Panahi opplever på sin leting etter Marziyeh. Dette gir filmen flere gode nyanser i beskrivelsene av folk, landskap og kultur.
Litt uforløst historiefortelling
Til tross for filmens mange kvaliteter, kunne man ønske en mer gjennomført regi. I en tidlig scene kommer Jafari og Panahi til en landsby der de blir omringet av folk som gjenkjenner ansiktene deres fra film og TV.
I neste minutt blir innbyggerne sure når det viser seg at de ikke har kommet for å hjelpe dem med deres problemer, som om det var naturlig å forvente.
Senere kommer de til Marziyehs hus, der hennes ekstremt overspilte bror buser illsint ut, og formodentlig vet hvem de er og hva de vil omtrent før de har banket på døra.
Et annet dramatisk øyeblikk med skriking, grining, ørefiker og en kunstig høy temperatur, får en oppfølging som om ingenting av dette nettopp har skjedd. Dette er eksempler på det som fortoner seg som en litt uforløst historiefortelling.
Anmeldelse: De geniale låtene kommer til sin rett i Elton John-filmen «Rocketman»
«3 kvinner» bærer preg av å ha blitt laget under vanskelige forhold, både teknisk, økonomisk og personellmessig, men man ser gjerne forbi slike observasjoner, fordi alternativet åpenbart ville vært null filmer fra Jafar Panahi.
Han representerer et viktig vindu mot dagens Iran, og setter fingeren på kritikkverdige forhold på sin egen underfundige måte.
«3 kvinner» beskriver effektivt hvordan iransk ungdom – i hvert fall i visse deler av landet – kan holdes tilbake av en samfunnsstruktur med et tankesett som strengt tatt burde høre fortiden til.
Filmens budskap er at endring må til for å få Iran inn i den moderne tidsalderen de på mange måter var på vei inn i før den islamske revolusjonen i 1979. «3 kvinner» er derfor for viktig til at smårusk skal forhindre at filmen får sin fortjente oppmerksomhet.
