«Det siste kuppet» er en film om vennskap, tilgivelse og oppgjør. En varm og sår fortelling om det å bli gammel og å kjenne tyngden av tingene du angrer på i livet.

Manusforfatter Anna Heinämaa har skrevet en fin historie som skviste både på tårekanalene og hjerterota til undertegnede, mens regissør Klaus Härö har pakket det hele inn i et stillferdig og stemningsfullt uttrykk.

Gode skuespillere skaper et troverdig og ektefølt vennskap på lerretet på tvers av generasjoner, og gjør «Det siste kuppet» til en rørende filmopplevelse.

Anmeldt: «Transit» – Et sterkt, men utfordrende flyktningdrama.

Olavi og datteren hans Lea, spilt av Pirjo Lonka, i Det siste kuppet. (Foto: AS Fidalgo).
Den siste sjansen

Den gamle kunsthandleren Olavi (Heikki Nousiainen) sliter med å få galleriet sitt til å gå rundt. Kunder er mer interessert i ny og moderne grafisk kunst enn det han har å by på. Netthandel og større gallerier spiser opp kundebasen.

Når et maleri av en ikke navngitt kunstner dukker opp til auksjon, aner han at bildet kanskje kan være mer verdt enn det ser ut til. Kan han gjøre ett siste kupp for å få orden på økonomien?

Oppe i dette dukker en dag barnebarnet Otto (Amos Brotherus), som han ikke har sett på årevis, opp i kunsthandelen fordi han vil ha arbeidsuken sin der.

Plutselig må Olavi ta stilling til hvordan han har forsømt sin egen datter i årevis, samtidig som Otto etter hvert begynner å hjelpe ham i jakten på informasjon om det mystiske maleriet.

Otto og Olavi på Finlands Nationalgalleri i Det siste kuppet. (Foto: AS Fidalgo).
Kunsten kommer til sin rett

Kunsten er viet stor plass i «Det siste kuppet». Naturlig nok i en film som handler om nettopp kunst. Det er fint at regissør Härö ikke bare bruker de mange maleriene som er med i filmen som staffasje, men faktisk forteller noe med dem, slik kunsten også er ment å gjøre.

Kameraet hviler ofte på maleriene slik vi selv ville ha betraktet dem, og tar seg tid til å la de mange ulike bildene vi ser i filmen få gjøre et inntrykk.

Det er også noe malerisk i fotograf Tuomo Hutris bruk av lys, skygge og bildeutsnitt, som gir kunsten gjenklang i det vi ser på lerretet.

Anmeldt: «Apollo 11» – Spektakulær dokumentasjon av måneferden.

Spesielt fint er det når Olavi tar Otto med på Finlands Nationalgalleri og de blir stående og se på Hugo Simbergs «Mot kveld» (1913). Maleriet avbilder en gammel mann sammen med et lite barn. En som er i ferd med å runde av sitt liv, sammen med en som akkurat har begynt sitt.

Det er vemodig og poetisk og forteller mye om Olavis tanker om et levd liv.

Kontraster mellom lys og skygge skaper en malerisk effekt i Det siste kuppet. (Foto: AS Fidalgo).
Fint samspill

Av og til blir riktignok Härö litt tung på labben når det kommer til noen av filmens mer emosjonelle scener.

Filmen er tidvis overtydelig i å fortelle hva som kommer til å skje, hvem som er skurkene i fortellingen, og hva filmskaperen ønsker at du skal føle i gitte situasjoner. Dette ødelegger imidlertid ikke for varmen og inderligheten som gjennomsyrer filmen.

Samspillet og kjemien mellom Heikki Nousiainen og Amos Brotherus er mye av årsaken til at det fungerer så godt. Det motvillige vennskapet bestefar og barnebarn innfører gir en lunhet som balanserer filmens vemod.

Sammen med Tuomo Hutris foto og Matti Byes stemningsfulle originalmusikk blir dermed «Det siste kuppet» en vakker film som er vel verdt et kinobesøk.

Om FILMEN

Det siste kuppet
  • Det siste kuppet
  • Slippdato: 26.07.2019
  • Regi: Klaus Härö
  • Utgiver: Fidalgo Filmdistribusjon
  • Originaltittel: Tuntematon mestari
  • Aldersgrense: Tillatt for alle.
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.