Det finnes som kjent mange filmer basert på berømte artister og/eller deres musikk, som «Across the Universe», «Mamma Mia!», «Bohemian Rhapsody», «Rocketman» og «Yesterday». Siste tilskudd er britiske «Blinded By The Light», som bruker 70-årsjubilanten Bruce Springsteen som utgangspunkt for hovedpersonens reise.
Dessverre er det en tydelig dissonans mellom den poetiske sosialrealismen i Springsteens komplekse tekster og filmens søtsuppe-pregede feelgood-historie. Mens Springsteen kan være mørk, sjelfull og ettertenksom, er filmen enkel og todimensjonal med påklistret hygge.
Hovedpersonen er riktignok sjarmerende, men historien hans er for klisjétungt fortalt til å gjøre inntrykk. Springsteens musikk og tekster hadde fortjent en mye bedre film, for «Blinded by the Light» er, til tross for gode intensjoner, en kvalitetsmessig flopp.
Springsteens musikk åpner ny verden
Filmen er basert på virkelige hendelser i Luton, England i 1987, der britisk-pakistanske Javed (Viveik Kalra) sliter med å løsrive seg fra foreldrene, spesielt den strenge og konservative faren, Malik (Kulvinder Ghir).
Skolekameraten Roops (Aaron Phagura) introduserer Javed for Bruce Springsteens musikk, som åpner en helt ny verden for 17-åringen.
Gjennom Springsteens tekster får han motet til å gjøre opprør mot foreldrenes forventninger til ham, og protestere mot forpliktelsene de pålegger ham. Musikken får fart på Javeds overgang fra ungdomstilværelsen til et liv som ung mann.
Anmeldelse: «Ad Astra» er en ambisiøs sci-fi-film med skavanker
Innholdsreferatet høres kanskje lovende ut, men historien som blir fortalt holder dessverre ikke mål.
Regissør og manusforfatter Gurinder Chadha har nemlig laget en middelmådig feelgood-komedie som ikke tør – eller evner – å lodde dypene, hverken i personkarakteristikkene eller i konfrontasjonene mellom de sentrale figurene.
Når Springsteens linjer brukes til å beskrive tanker, følelser, savn og lengsler, er det en skrikende kontrast mellom musikkens poesi og manusets overfladiskhet.
Filmen gjør kjærlig narr av 80-tallets lettvektermusikk som for eksempel Bros, Tiffany og Bananarama, men virker egentlig å ha mer til felles med den enn med Springsteen.
Flere flaue tabber og anakronismer
Filmen foregår altså i 1987, et år jeg har et visst kjennskap til, siden jeg da var nøyaktig like gammel som Javed er i filmen. Da blir det enkelt å spotte flere flaue tabber og anakronismer, som når han gjentatte ganger speider ut over motorveien forbi Luton, som er full av moderne biler.
Eller når det nærmest unntaksløst redigeres i kjente låter fra æraen for å få dem til å passe til scenene. Eller når de spiller «The Sun Always Shines on T.V.» på ei vinylplate med en label a-Ha beviselig aldri har brukt. Eller når de omtaler fenomenet Bros før de i realiteten hadde utgitt sin første single.
Springsteen-fans vil nok også reagere på bruken av låta «Because The Night», som han opprinnelig ga til Patti Smith i 1977. Hans egen studioversjon, som er den vi hører, ble nemlig ikke gjort kommersielt tilgjengelig før i 2010, 23 år etter at filmens historie foregår.
Dette er kanskje filledetaljer i den store sammenhengen, men det skurrer. Akkurat som man ikke tror på at en britisk 17-åring i 1987 aldri har hørt om Bruce Springsteen før.
Anmeldelse: «Rambo: Last Blood» virker som en litt unødvendig film
«Blinded by the Light» bygger seg opp til et dramatisk klimaks, der det både handler om Javeds krangel med bestekompisen Matt (Dean-Charles Chapman), knuten på tråden med kjæresten Eliza (Nell Williams) og det betente forholdet til faren, men ingen av konfliktene får dessverre den tilsiktede uttellingen.
Man tror aldri helt og fullt på konfrontasjonene, for de presenteres kjedelig og ufarlig gjennom enkel dialog med store bokstaver. Her er det ingen nyanser, kun de programmessige punktene som utgjør en konflikt.
«Blinded by the Light» er nesten en litt for dekkende tittel, for selv om den har en viss sjarme og musikalitet, blir man omtrent blendet av filmens uutholdelige letthet. Springsteen-fans er nødt til å bli skuffet.
