Den svenske rettsskandalen rundt Sture Bergwall, kjent som Thomas Quick, er godt materiale for en film, og den kommer i solid regi av Mikael Håfstrøm, etter et oversiktlig og informasjonsrikt manus av Erlend Loe.
At sistnevnte er involvert er kanskje litt overraskende for noen, da filmens humor- og ironiløse innhold tilsynelatende ligger litt på siden av Loes forfatterskap, men den drevne trønderen avdekker historiens alvorlige elementer saklig og effektivt.
Dette er et dialogdrevet drama som egentlig vil være en skrekkthriller, og sjangergrepene blir av og til for åpenbare og direkte fremmedgjørende. Enkelte figurskildringer er overdrevent karikerte, mens den påtrengende filmmusikken virker å tilhøre en helt annen film.
Til tross for dette er «Quick» en overveiende velspilt og interessant historie om hvordan det kunne gå så galt.
Trekker tilbake tilståelser
Gjennom 6 rettsaker ble Thomas Quick (David Dencik) dømt for 8 mord som han hadde tilstått, blant annet på tre nordmenn (Trine Jensen i 1981, Gry Storvik i 1985 og Therese Johannessen i 1988).
SVT-journalisten Hannes Råstam (Jonas Karlsson) stusser over at det ikke finnes noen tekniske bevis og tar kontakt med Quick i 2008.
De innledende samtalene på lukket avdeling ved Rättspsykiatriska kliniken i Säter gjør at han trekker sine tilståelser tilbake, mens Råstam begynner å grave i gamle etterforskninger, forklaringer, avhøringer og rettsdokumenter sammen med sin SVT-kollega Jenny Küttim (Alba August).
Utfordringen er at de gjør dette bak redaksjonssjefens rygg, samtidig som Råstam har et helseproblem som gjør tiden knapp.
Anmeldelse: «Blinded by the Light»: Bruce Springsteens musikk fortjener en bedre film
Måten filmens Hannes Råstam tilnærmer seg Thomas Quick på, kan minne om en slags skandinavisk vri på Clarice Starlings møte med Hannibal Lecter i «Nattsvermeren».
Det bygges opp til den samme ugne og utilpasse stemningen, der Råstam er utstyrt med nødalarm i tilfelle noe går galt i det første møtet.
Den eminente skuespilleren David Dencik skildrer imidlertid Quick som en høflig, hyggelig og empatisk mann, som på ingen måte fremstår som en farlig seriemorder.
Det oppstår nærmest et vennskapsforhold mellom dem, men Råstams ambivalens er tydelig gjennom Jonas Karlssons sterke og nyanserte rolleprestasjon.
Spennende og medrivende
Det finnes figurer i denne filmen som fremstilles med for tydelig skurkestempel, enten ved at de er sleipe og manipulerende, eller har regelrett ondskapsfulle trekk. Virkelighetens aktører var sikkert vanlige mennesker som forsøkte å gjøre det de trodde var riktig.
Filmen kunne muligens vært enda bedre om persongalleriet var mer realistisk skildret, og ikke så overtydelig på hvem det er meningen vi skal elske og hate.
Det er også mange personer å forholde seg til her, som alle blir introdusert med dramatiske tekstplakater med navn og funksjon. Det er kanskje en litt gammeldags metode, men man får ha forståelse for filmskapernes behov for å gjøre det enkelt for publikum å vite hvem som er hvem og hva deres funksjon er.
Siden dette ikke bare handler om det fortellertekniske, men også det visuelle, er det på tide å berømme fotograf Ragna Jorming for hennes flotte bilder. De har kanskje et konvensjonelt sjangeruttrykk, men formidler historiens mørke kjerne uten å fjerne seg for langt fra realismen.
Anmeldelse: «Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant» gir frisk energi til det etablerte universet
«Quick» er best i samtalene mellom Råstam og Quick, der Mikael Håfström og Erlend Loe presenterer en innsiktsfull versjon av den dømte seriemorderen som er ganske annerledes enn mediebildet som ble skapt av ham på 1990-tallet.
Mange vet hvordan Quick-saken utviklet seg, så filmen har ingen store overraskelsesmomenter for de som kjenner omstendighetene godt, men for uinnvidde er dette både spennende og medrivende. Filmen gir økt kunnskap om hva som skjedde, hvorfor og hvilke åpenbare feil som ble begått.
Det merkes at Håfström har pådratt seg mye «kommersrutine» gjennom Hollywood-filmer som «Avsporing», «1408» og «Escape Plan», for «Quick» er lagt opp som en strømlinjeformet gravethriller der journalister er heltene.
Kanskje kunne den vært enda bedre om den var mindre «Hollywoodsk» og mer svensk, men dette er like fullt en interessant, engasjerende og godt fortalt film om en velkjent rettskollaps.
