Charles Addams ikoniske tegneserieunivers om den gruelig lune og dødsglade Addams-familien, har fått et lettbent og smarttelefonoppdatert tilskudd med den animerte «Familien Addams».
Jeg har kjære minner fra Addams Family-filmene fra 90-tallet.
De var drøye, herlig makabre og full av sprø slapstick som slo opp latterdørene. Og Wednesday Addams, i Christina Riccis skikkelse, står igjen som en av 90-tallets kuleste barneroller.
Filmskaperne Conrad Vernon og Greg Tiernan klarer å ta vare på mye av sjarmen fra både rollegalleri og den sorte humoren i sin nyinnspilling.
Men til tross for noen deilig skrudde tilløp her og der, så er dette en striglet og mild versjon av den morbide og egenrådige kjernefamilien.
ANMELDELSE: Maleficent: Mistress of Evil – Et fornøyelig eventyr!
Annerledeshet vs. eiendomspriser
På en tematisk eng av annerledeshet og eiendomspriser fortelles historien om hvordan Addams-familien må forsvare hjemmet sitt fra den griske realitystjernen Margaux Needler.
Hun har nemlig kjøpt opp landet rundt huset, og planlegger, igjennom sitt «ekstrem oppussings»-show, å selge hele nabolaget til enorm profitt.
Dette sammenfaller med at Puxley Addams står foran sin helt unikt voldelige konfirmasjon, noe som gjør at Addamser fra hele verden strømmer til den lille småbyen.
La kampen begynne. La moroa starte. La moralen være tydelig og enkel.
Et sprudlende stemmegalleri gir humør og energi til de dataanimerte rollefigurene. Jan Gunnar Røise (Gomez) og Elisabeth Moberg (Margaux) skrur opp galskapen i hver sin ende av fargeskalaen.
Matilda Gressberg og Maria Stavang får vennskapet mellom Wednesday og Parker til å ose av gjenkjennelig og morsom outsiderstolthet. Og Wednesday er igjen filmens høydepunkt.
Overfladisk kjærlighet for outsideren
Kjærligheten for sosiale utskudd, og allergien mot kunstige fasader er lett å få øye på i «Familien Addams».
Og gjennom filmens poengterte lek med ultrakynisk influencing og falske folk er det ingen tvil om budskapet.
Du skal være deg selv. Du skal la andre folk være seg selv. Og det som er rart for noen, er lykken for andre.
Nesten Kardemommeloven, men i denne filmen er våpenbasert plaging av familiemedlemmer så absolutt tillatt.
Men filmen tar aldri av seg boksehanskene, og både satire og det makabre særpreget holdes i relativ stramme Hollywood-tøyler. Det slipper til på overflaten, men stikker aldri dypere enn at det kan flåses bort ved neste vits.
Det gir filmen en eim av posering som nok vil falle en del kinogjengere og gamle fans tungt for brystet.
Den datanimerte «Familien Addams» er ganske så markedstilpasset perfekt kinounderholdning for barnefamilien nå i Halloween-tåka, og vil neppe skuffe de yngste med sine lettbente og gladvoldelige 90 minutter.
Men for oss som har kjennskap til gjengen fra før, ble dette vel friksjonsfritt, søtt og enkelt om en av USAs mest kullsorte og kantete underholdningsfamilier.
