Dette er litt kinoarrogant av meg, men dokumentaren «Villmarksbarna – En eventyrlig reise» hører hjemme i TV-ruta.
Produksjonen er ikke dårlig. Dette er en hyggelig og opplevelsesrik familietur til Grønland – full av vakker natur, lokal fangstkultur og lun livsvisdom.
Men både den enkle historien som fortelles, de relativt sjangerordinære bildene som vises fram og formgrep av typen «du skal snart få se» gjør det tydelig at dette er bygd for pedagogisk TV-underholdning.
Og det holder ikke å utvide spilletiden for å overføre den sjangeren til helaftens kinodokumentar.
ANMELDELSE: Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant – Bedre animasjon enn noen gang
Til Grønland med barnlig nysgjerrighet
Familien Krempig er kjent for mange fra fire sesonger med serien «Villmarksbarna» som har gått på NRK. De er en entusiastisk og kunnskapsrik gjeng det er lett å like, og som er velsignet med en real humørspreder i minstemann Narve.
Turen til verdens største øy er full av minneverdige opplevelser og utsikter.
Filmen er uredd i sin skildring av jakt og fiske, og for publikum er det fascinerende å se alt fra moskus og narhval til tomme butikkhyller og ramsalte spisevaner i noen av verdens nordligste lokalsamfunn.
Familiens avslappede og nysgjerrige stil er godt selskap. Og det gjør absolutt inntrykk å se søskenflokken både delta i jakten og spise den rå fangsten med et matmot som imponerer.
ANMELDELSE: Dora og den gylne byen – Reddes av en frisk og kul hovedperson
Filmen tematiserer også klimaendringer etter hvert som de støter på lokale endringer og fenomener.
Her serveres det perspektiver som vil gi familiepublikummet gode innganger til å diskutere tematikken rundt middagsbord og på søndagstur.
Diskusjonsgrunnlaget for andre kontroversielle tema, som for eksempel ungdommens deltagelse på narhvaljakt, behandles litt mer med harelabb.
Dette er ikke en dokumentar som strekker seg etter noe politisk budskap utover at vi skal leve i pakt med naturen, men den kunne gjerne viet litt mer samtale rundt de jaktformene som antagelig vil treffe ganske så ulikt hos ulike deler av publikum.
Sper ut et TV-konsept for å få kinofilm
«Jeg liker at det er helt stille» sier et av barna under en hvaljakt. Men der jegerne får nyte naturens stillhet, må vi i kinosalen høre på generisk spenningsmusikk som hentet ut av en mappe merket «90-talls thriller».
Filmens store styrke er nettopp naturens liv og lyder og den sjarmerende familien vi følger på reisen gjennom den.
Den gjengen er på sitt beste når de får være i ett med sine omgivelser og hverandre. Da blir denne overtydelige spenningsmusikken en kunstig og forstyrrende inntrenger.
Regissør Dag Rune Johansen har ikke nok historie til å holde intensiteten oppe i filmens 82 minutter. Dette er i bunn og grunn et episodisk reisebrev uten mer spenning og friksjon enn det naturopplevelsene byr på.
For å nærme seg klassisk spillefilmlengde har derfor Johansen fylt på med gjentakende lek og fotballspilling, repeterte fangstøvelser og litt for store doser morgenstund fra teltet.
Slike gjentakende miljøskildringer er et velkjente grep fra episodestrukturert TV, men å spe ut et TV-konsept med fyllstoff for å få spillefilmlengde er ikke å kombinere det beste fra to verdener.
For alle som har kost seg i selskap med Runa og søskenflokken på TV, og for barnefamilier som vil se ekte naturglede fra både, barn, ungdom og voksen på tur, er «Villmarksbarna – En eventyrlig reise» en billedskjønn, lun og lærerik Grønlands-tur.
Men den hadde gjort seg vel så bra som en liten TV-sesong, enn som en helaftens dokumentar.
