Slektskapet og likhetstrekkene til søsterserien «Riverdale» er både tydelige og kalkulerte i «Frøken Detektiv».
Produksjonsapparatet i moderkanalen The CW («The Vampire Diaries», «Arrowverse») har tatt oppskriften som gjorde moderniseringen av Archie-tegneserien populær, og kjører Frøken Detektiv-figuren gjennom samme kvern.
Her tas en kjernesunn amerikansk helt, med generasjoner av fans, inn i en mørkere, blodigere, mer overnaturlig og intrigedryppende tenåringsverden.
Som i «Riverdale» brukes hovedpersonens fortellerstemme som en småvittig geleidende hånd. Dineren er også her det samlende stedet for vår ungdomsgjeng. Og sleipe rikinger, foreldrehemmeligheter og et «drap som ryster småbyen» står på menyen.
«Frøken Detektiv» starter dessverre ganske så middelmådig. De to første episodene lugger i både fortellerflyt, spenning og virkemiddelbruk.
Men orker du å henge med til episode tre, så tar en ganske så lettbent og frossenpizzavennlig krimunderholdning form.
ANMELDELSE: The Irishman – Scorsese + De Niro = gull
Mordere, sleipinger og spøkelser
Det er flere generasjoner, også her i Norge, som har et kjært forhold til den berømte bokserien om Nancy Drew. Et fiksjonsunivers som, i likhet med Hardy-guttene, har sitt utspring i Edward Stratemeyers forlagsvirksomhet for rundt 90 år siden.
Det er ingen av bøkene som utgjør kjernen i manuset for sesong 1 av den nye TV-serien. Men rollefiguren har med seg sine signaturtrekk, og det er massevis av hint til saker som vår hovedperson har løst mellom to permer.
I denne versjonen er Nancy (Kennedy McMann) 18 år og jobber som servitrise på den lokale dineren The Bayside Claw.
Etter at hun mistet sin mor til kreftsykdom, har hun lagt detektivvirksomheten på hyllen. Men da en av byens rike fruer blir funnet død utenfor arbeidsplassen, og Nancy og vennene blir mistenkt, så gjenopptar hun gamle snokeferdigheter.
Sporene fører henne til flere mulige gjerningspersoner i en småby full av ferske bedrag og gamle hemmeligheter. Hun får også ferten av en 20 år gammel drapssak, og det er ikke fritt for at ånder fra det hinsidige prøver å påvirke begge etterforskningene.
Voldsomme mistanker og overreaksjoner kastes litt for hyppig rundt i to anstrengte førsteepisoder.
Men etter hvert som drapsgåtene får etablert seg, får serien mer tid til å gjøre det den er best på: Humørfylt morderjakt krydret med sjalusi, spøkelser og saftige synder.
ANMELDELSE: The Crown S03 – Klarer å fylle et par enorme sko
Har få ambisjoner utover lett underholdning
I både skuespill, dialog og manus er «Frøken Detektiv» en veldig enkel og markedstilpasset serie som er langt unna de mer nedpå og troverdige krimdramaseriene der ute.
For å si det med litt språkhjelp fra Nancys hjemland. Dette er corny, cheesy og litt camp, og serien har få ambisjoner utover lett underholdning.
Her siktes det på et ungt publikum som, i tillegg til nevnte «Riverdale», digger mysterieserier som «Veronica Mars» og «Sabrina», samt litt eldre ungdommer som gjerne roper «Buffy» når de blir spurt om favorittserie.
«Frøken Detektiv» er ikke like god som forbildene. Her er det mye å gå på når det gjelder rollegalleri, visuelle karameller og aktivisering av «småby ved havet»-mytologien.
Men det er en del å glede seg over her. Flere av de humørfylte skrekkelementene blir både fiffige, effektive og kule utover i serien – se opp for en blinkende drageleke i episode 7.
Spøkelsene får også lov å vise frem litt personlighet, og et par av familierelasjonene glimter til med treffsikre nyanser.
I senter for det hele er en ungdomsgjeng som setter seg bedre og bedre for hver episode, og spesielt Leah Lewis er et funn i rollen som Nancys venninne George.
Anmeldelsen er basert på de 7 første episodene av sesong 1. Serien har premiere på C More og TV 2 Sumo mandag 25. november.
