Tittelen «Skin» er like beskrivende som den er genial, for denne filmen forteller en nærmest hudløs historie om mannen som forsøker å komme seg ut av det nynazistiske brorskapet han tilhører.

Jamie Bell gjør en kruttsterk rolle i en vesentlig film som gir et sterkt og troverdig bilde av de manipulerende mekanismene i en radikal hvit makt-gruppering, og hvor mye det kan koste å forsøke å bryte med fortiden.

«Skin» er sjokkerende og opprørende, men gjør det også klart at varme og menneskelighet kan vekkes selv blant de tilsynelatende mest hardhudede.

Regissør og manusforfatter Guy Nattiv har laget en film med en sterk og udiskutabel nerve, der sinnet man føler over hovedfigurens holdninger står i kontrast til sympatien man til slutt får for hans handlinger.

Bryon Widner (Jamie Bell) forsøker å bryte med et hatefullt nynazistisk miljø i «Skin». (Foto: Another World Entertainment)
Vil kvitte seg med hatet

Historien er basert på sanne personer og hendelser. Bryon Widner (Jamie Bell) er medlem av en nynazistisk gruppering ledet av Fred «Hammer» Krager (Bill Camp) og kona Shareen (Vera Farmiga).

Han er gjennomtatovert med «white supremacy»-symboler i hele ansiktet, og er gjennomsyret av hatefulle og rasistiske holdninger.

Han begynner imidlertid å få nok av en hard, fiendtlig og destruktiv livsførsel, og når han møter alenemoren Julie (Danielle Macdonald), øyner han et håp om å kvitte seg med hatet til fordel for en mer normal tilværelse.

Det skal imidlertid vise seg at det blir utfordrende å bryte med den høyre-ekstreme vennegjengen, og Bryon må søke hjelp hos den politiske aktivisten Daryle Jenkins (Mike Colter).

Anmeldelse: «Håp» forteller hjertelig og nådeløst om kreft og kjærlighet

Hovedrollen spilles altså av britiske Jamie Bell, som har mange flotte roller å vise til, men vil trolig for alltid være mest kjent for debutrollen som den unge, sårbare danseren Billy Elliott i filmen med samme navn fra 2000.

Kanskje er det en av grunnene til at han gjør et så sterkt inntrykk i «Skin», selv om det ikke er mye igjen av Billy i rolletolkningen som Bryon Widner. Når vi møter ham, fremstår han som en voldelig og infam drittsekk, som virkelig har gått dypt inn i usmakelig hvit makt-retorikk.

Man vil virkelig ikke føle sympati med ham, men gjennom Bells dyktige skuespill og Nattivs skarpe fortellergrep, blir man nærmest tvunget til å sympatisere med ham når han gradvis søker forsoning med seg selv, og det vekkes et håp om en normalisering.

Bryon Widner (Jamie Bell) må rømme sammen med Julie (Danielle Macdonald) og hennes tre barn i «Skin». (Foto: Another World Entertainment)
Søker bekreftelse og tilhørighet

Bryons famlende tilnærming til Julie er et brudd på figuren vi har blitt kjent med. Plutselig ser vi ham søke en varme og medmenneskelighet som han tilsynelatende ikke har vist noen interesse for tidligere. De mørke sekvensene fra brorskapet står nemlig i dyp kontrast til skildringen av forholdet som utvikler seg mellom Bryon og Julie.

Bill Camp og Vera Farmiga er overbevisende som fars- og morsfigurer for gruppen av bortkomne unge menn. På overflata er de vennlige, imøtekommende og hjelpsomme, men man ser tydelige eksempler på hvordan de manipulerer unge, sårbare sinn til inntekt for sine tvilsomme motiver.

Filmen gir et troverdig bilde på hvordan disse unge mennene, for det er stort sett menn, søker bekreftelse og tilhørighet, og hvordan de er lette bytter for karismatiske personligheter med en lyssky agenda.

Anmeldelse: «The Irishman» er er en mesterlig fortalt historie om organisert kriminalitet og en angrende synder

Shareen (Vera Farmiga) manipulerer unge menn inn i et høyreradikalt miljø i «Skin». (Foto: Another World Entertainment)

Israelsk-fødte Guy Nattiv ble inspirert av dokumentarfilmen «Erasing Hate» (2011) til å lage kortfilmen «Skin», som han vant en Oscar-pris for tidligere i år. På kort tid har han altså laget en ny spillefilmversjon som vitner om et talent man bør holde under oppsikt.

Han forteller sterkt og inderlig om en utfordrende person man nesten motvillig blir nødt til å føle for. «Skin» har evnen til å provosere og irritere, men når til slutt inn til hjertet med imponerende skuespillerprestasjoner og en nyansert historiefortelling som kan være både silkemyk og knallhard på samme tid.

Dette er en sterk film som gir verdifull innsikt, samtidig som den forteller en høyst menneskelig historie om anger og forsoning.

Om FILMEN

Skin
  • Skin
  • Slippdato: 22.11.2019
  • Regi: Guy Nattiv
  • Originaltittel: Skin
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.