Den australske regissøren Jennifer Kent imponerte stort med den skremmende debutfilmen «The Babadook» i 2014, og følger opp med et omtrent like sterkt drama.
«The Nightingale» er en voldsom og opprivende historie lagt til et lovløst Tasmania tidlig på 1800-tallet, og gir et fordømmende bilde av engelske soldaters brutalitet mot både kvinner og kontinentets urinnvånere.
Historien holder publikum i en skrustikke fra start, formidler sterke inntrykk som kan være vanskelig å bearbeide, og gir et overbevisende tidsbilde fra en blodig kolonialisering.
Med en fantastisk hovedrolle av Aisling Franciosi, trollsk foto av Radek Ladczuk og stram regi av Jennifer Kent, er «The Nightingale» en dypt forstyrrende film der det vonde og vakre går hånd i hånd.
Anmeldelse: Nancy Drew-serien «Frøken Detektiv» drypper av intriger
Vil oppnå rettferdighet
Handlingen foregår i 1825 på øya Tasmania (da kalt Van Diemens land), som er kolonialisert av britiske fanger og militære vakter.
Den irske 21-åringen Clare (Aisling Franciosi) har sonet ferdig sin 7 år lange straff som tjener på en militær utpost, men nektes full frihet av den barbariske løytnanten Hawkins (Sam Claflin).
Han knuser livet hennes, før han reiser nordover til en mulig forfremmelse sammen med sine medsammensvorne. Clare reiser etter sammen med aborigineren Billy (Baykali Ganambarr) som stifinner.
Hun ønsker å oppnå en form for rettferdighet, men ferden går gjennom et vilt og ugjestmildt landskap der det er ekstremt farlig å bevege seg, både for en kvinne og en urinnvåner.
Filmens introduksjon av omgivelsene er fantastisk god, der de engelske figurene fremstår som uvelkomne besøkende på en annen planet.
Den fremmede naturen, og alle lydene i den, har en truende effekt, men det er de hvite menneskene som er de virkelig farlige her.
Historien bygges opp med en iskald forklaring på hva som står på spill, og man aner en illevarslende utvikling. Når den kommer, er det sjokkerende, opprørende og vanskelig å se på.
Samtidig blir det veldig lett å forstå hovedpersonens motiver, og hvorfor hun er villig til å satse livet for å oppnå det hun ønsker. Aisling Franciosi er knallgod i rollen som en sterk, men knust og traumatisert kvinne uten noe å tape.
Anmeldelse: Jamie Bell gjør kruttsterk rolle som nynazist i «Skin»
Mange kvaliteter
Samspillet mellom Franciosi og Baykali Ganambarr gjør inntrykk. Deres figurer starter reisen som motvillig arbeidsgiver og arbeidstaker, men utvikler en form for toleranse og et avhengig vennskapsforhold som er godt skildret.
De må støtte hverandre i farefulle situasjoner der både hvite menn og naturkrefter kjemper mot dem. Gjennom Billy får Clare også innsyn i hva den hvite manns kolonialisering av Van Diemens land koster aboriginerne.
De behandles som verdiløse dyr og slaktes ned for fote av blodtørstige soldater og kriminelle som ikke risikerer noe ved å ta seg til rette.
Denne delen av filmen er grotesk og stygg, selv om Jennifer Kent bare viser en flik av det som var et regelrett folkemord på kanskje så mange som 10.000 urinnvånere på starten av 1800-tallet, i det som kalles «The Black War».
Anmeldelse: «The Irishman» er en mesterlig mafiafilm fra mesteren Martin Scorsese
«The Nightingale» er en sterk film med mange klare kvaliteter. Den er like vakker som den er voldsom. Like klar som den er kvalmende.
Dersom man skulle peke på en svakhet, er det at konflikten som bygger seg opp gjennom filmen, ikke får en helt tilfredsstillende utgang.
Etter en langvarig eskalering av antagonistenes uhyrligheter, hadde jeg forventet en grundigere og tydeligere utgang. Den siste akten i filmen har heller ikke den samme nerven som jakten som opptar mesteparten av spilletiden.
«The Nightingale» er likevel en mektig filmopplevelse, som befester inntrykket av at Jennifer Kent er en særdeles interessant regissør. Dette er ikke en film for alle, og byr på kraftige inntrykk, men holder en imponerende høy kvalitet i både skuespill og fortellerteknisk utførelse.
