Topp 10: Filmer fra 2010-tallet

Våre favoritter fra det siste tiåret.

Når vi skuer tilbake på 2010-tallet, kan vi slå fast at de som mener at kinofilmen er i ferd med å dø tar helt feil.

Vi har hatt superhelter som virkelig har slått fra seg, og «Avengers: Endgame» er nå den mest innbringende kinofilmen gjennom tidene. Vi har sett gamle regissører og drevne skuespillere som viser at de fremdeles kan. Og vi har fått mange nye og interessante stjerneskudd.

Her hjemme har katastrofefilmene, de biografiske historiene og de familievennlige barnefilmene preget tiåret.

I USA har Disney samlet Marvel, Lucasfilm og 20th Century Fox under sine vinger, og har dermed konsolidert store maktposisjoner i Hollywood.

Mangfoldet i kinofilmen har likevel hatt fremgang på 2010-tallet. Feminisme, LGBT-bevegelsen og politisk aktivisme har fått mer hovedstrømsoppmerksomhet i internasjonal film – både på spillefilm- og på dokumentarfronten.

Men det er ikke bare i kinomørket filmen lever og rører på seg.

Strømmetjenestene har de siste årene meldt seg på som viktige filmprodusenter. «Roma», «Annihilation», «Bird Box», «Marriage Story» og «The Irishman» er varierte eksempler på at spesielt Netflix er interessert i å utfordre kinoenes posisjon som filmelskernes foretrukne arena for fersk film.

Men hva har vært de ti aller beste filmene fra de siste ti årene? Filmpolitiets liste får du her.

LES OGSÅ: Våre favorittserier fra 2010-tallet


The Florida Project (2018)
Motellmanageren Bobby (Willem Dafoe) tilsnakker Moonee (Brooklynn Prince) i “The Florida Project”. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

«The Florida Project» tramper selvsikkert i det kontrastrike grenselandet mellom barns fantasifulle lek og de voksnes brutale og ubarmhjertige virkelighet i det fattige USA.

Filmen viser ungenes bemerkelsesverdige evne til å tilpasse seg forholdene de lever under, mens de voksne rundt dem viser en like oppsiktsvekkende evne til å ødelegge for seg selv, mens de kjemper med oddsene mot seg.

Det vekkes assosiasjoner til den barnlige undringen i «Beasts of the Southern Wild» kombinert med de grå utsiktene til de unge voksne i «American Honey». Også «The Florida Project» handler om mennesker som lever i kapitalismens skygge, omgitt av konsumentsamfunnets glorete fasader, men uten midler til å ta del i det.

Regissør Sean Baker har laget en glimrende film med en egenartet miljøskildring og en utrolig observasjonsevne som heves av fabelaktige skuespillerprestasjoner, både fra de godt voksne og de helt små.

«The Florida Project» anbefales varmt, ømt og tårevått.

ANMELDELSE: The Florida Project – Anbefales varmt, ømt og tårevått


The Babadook (2015)
Samuel (Noah Wiseman) og Amelia (Essie Davis) er de stakkars hovedfigurene i The Babadook (Foto: Another World Entertainment Norway AS).

«The Babadook» er en genuint skremmende film, full av marerittaktige bilder som ikke først og fremst skal få deg til å skvette, men lure deg inn i en konstant tilstand av uro og frysninger.

Amelia (Essie Davis) er alenemor for Samuel (Noah Wiseman), en vilter 8-åring med betydelige atferdsproblemer. Han er slitsom, hun er sliten.

En kveld finner Samuel ei bok mora ikke visste de hadde, nemlig Mister Babadook. Men etter hvert som hun leser den for ham, innser Amelia at dette slett ikke er en hyggelig barnebok, men en mørk og forstyrrende regle med skumle utbrettsbilder.

Boka legges vekk, men det er for sent. Mister Babadook er vekket til live og vil inn i huset.

ANMELDELSE: The Babadook – Dette er en genuint skremmende film!

«The Babadook» kan minne om et mareritt som et barn kan ha, bare med en voksen tilnærming. Det er noe grunnleggende skummelt med skrekkscenarioene her, som minner meg om noe jeg kunne ha følt som liten gutt.

Manusforfatter og regissør Jennifer Kent («The Nightingale») gjør en imponerende spillefilmdebut – en oppvisning i hvordan en film kan skremme mye ved å vise lite.


Blade Runner 2049 (2017)
Los Angeles anno 2049 er et kaotisk, overbefolket og forurenset monster av en by. (Foto: United International Pictures)

Det skulle noe til å matche den originale «Blade Runner» i visualitet og originalitet. Regissør Denis Villeneuve har klart det.

«Blade Runner 2049» er mektig og majestetisk science fiction som forteller en historie der tanker, ideer og visjoner trumfer ekstern handling og action. Filmen er både storslagen og stilsikker, men samtidig overraskende nær og personlig.

Akkurat som den første filmen, diskuterer den hva det egentlig innebærer å være et menneske og den kommenterer menneskehetens tilstand på en måte som ligger ukomfortabelt nær det som er reelt og sannferdig.

«Blade Runner 2049» er voksen sci-fi som maner til ettertanke samtidig som den inviterer oss inn i et litt for sannsynlig fremtidsunivers som virker like besnærende og interessant som det er mørkt og dystopisk.

ANMELDELSE: Blade Runner 2049 – Mektig og majestetisk science fiction


Jakten (2013)
Mads Mikkelsen spiller sterkt i Jakten (Foto: Per Arnesen).

Av og til får jeg lyst til å reise meg i kinosalen og rope til figurene på lerretet! Regissør Thomas Vinterberg gjør meg farlig sint med sitt intense drama «Jakten».

Historien er av typen man kan relatere seg fullt og helt til, men håper man slipper. Denne filmen tok tak i meg, rystet meg, rørte meg, og gjorde meg rasende og tankefull.

Lucas (Mads Mikkelsen) får livet snudd på hodet når en kommentar fra ei lita jente vekker mistanke om at han har forgrepet seg på henne i barnehagen der han jobber. En uheldig formulering vokser seg med eksplosiv fart til en vedtatt sannhet om at han virkelig er skyldig. For alle er skjønt enige om at barn aldri lyver. Eller gjør de?

ANMELDELSE: Jakten – Mads Mikkelsen spiller en av sinesterkeste roller

Mads Mikkelsen gjør en praktfull innsats i en vanskelig rolle. Han spiller med en dirrende intensitet, der vi ser hvor hardt Lucas forsøker å holde raseriet under overflaten.

Det er en klisje å skrive det, men «Jakten» er Thomas Vinterbergs beste film siden «Festen»!


Joker (2019)
Man føler både avsky og medlidenhet for Arthur Fleck (Joaquin Phoenix) i «Joker». (Foto: SF Studios)

Hva får samfunnet tilbake når det ignorerer en person med mentale lidelser og behandler ham som søppel? «Joker» stiller spørsmålet og svarer på det hardt og brutalt i et mørkt drama med Joaquin Phoenix i en sensasjonelt sterk hovedrolle.

Denne opprinnelseshistorien om Batmans fremtidige nemesis i Gotham City er en smertelig vond skildring av hvordan Jokeren nærmest ble tvunget til å bli den han ble, i et ubarmhjertig bymiljø som er nærmest blottet for medmenneskelighet og medlidenhet.

«Joker» ligger langt unna Batman-filmenes stil og estetikk, og henter i stedet sin inspirasjon fra tøffe amerikansk 70-talls-filmer fra regissører som Martin Scorsese, Francis Ford Coppola, Sidney Lumet og William Friedkin.

Regissøren her er imidlertid Todd Phillips, kjent for brukbare komedier som «Road Trip», «Starsky & Hutch» og «Hangover»-filmene. «Joker» er på et helt annet nivå, for her har Phillips begått et grimt og hardbarket drama som morer med sort humor og ryster sjelen med hovedpersonens nådeløse nedturer.

ANMELDELSE: Joker – en sensasjonelt sterk hovedrolle!


Utøya 22. Juli (2018)
Andrea Berntzen storspiller i hovedrollen som Kaja i “Utøya 22. juli”. (Foto: Agnete Brun)

«Utøya 22. juli» er akkurat så intens, brutal og emosjonelt opprørende som den måtte bli. Samtidig har regissør Erik Poppe, sammen med manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen, funnet en måte å fortelle denne historien på som føles dypt respektfull og ikke spekulativ, samtidig som den fulle tyngden av terroren slår inn.

Helt i starten ser hovedpersonen Kaja (Andrea Berntzen) rett inn i kameraet og sier at vi aldri vil kunne forstå. Det viser seg at dette er en del av en telefonsamtale med hennes mor, men meldingen til publikum er klar: Ingenting av det vi skal til å se vil kunne sette oss i ofrenes sted.

Filmen makter likevel å gi oss ekstremt sterke inntrykk av hvordan det kanskje fortonet seg å være på Utøya den forferdelige dagen. «Utøya 22. juli» er intet mindre enn et mesterverk fra en filmskaper med stålkontroll på et særdeles vanskelig og utfordrende materiale.

ANMELDELSE: Utøya 22. juli – Intet mindre enn et mesterverk


Once Upon a Time… in Hollywood (2019)
Brad Pitt og Leonardo DiCaprio i “Once Upon a Time… in Hollywood”- (Foto: SF Studios)

Quentin Tarantino viser med all tydelighet sin store kjærlighet for det gamle Hollywood og miljøet som skapte filmene han vokste opp med i «Once Upon a Time… in Hollywood».

Som tittelen antyder, kan dette på mange måter sees på som et slags eventyr, med en blanding av oppdiktede og virkelige personer og hendelser, som tar historien til noen overraskende steder.

Filmen er breddfull av filmatisk nostalgi, fargerike figurer og fenomenale enkeltsekvenser.

Tarantino er i et lekende humør, og det resulterer i en av hans hyggeligste filmer, båret frem av Leonardo DiCaprios og Brad Pitts sympatiske rolletolkninger.

Det er også veldig morsomt å se rekken av gamle kjenninger som har takket ja til småroller som krydrer ulike scener, blant andre Kurt Russell, Al Pacino og Bruce Dern.

ANMELDELSE: Once Upon a Time… in Hollywood – Morer, underholder og sjokkerer


Boyhood (2014)
Ellar Coltrane i Boyhood. (Foto: United International Pictures).

«Boyhood» er en helt spesiell film. Regissør Richard Linklater («Før soloppgang», «Før solnedgang», «Før midnatt») har filmet de samme skuespillerne gjennom 12 år for å skape dette bildet av en amerikansk gutts oppvekst.

Resultatet er en enestående vakker film med et sannferdig innhold. De fleste vil kunne kjenne igjen elementer fra egen barndom, og filmen vekker selve følelsen av å være i livets startgrop.

Dette er intet mindre enn et mesterlig fortalt stykke filmkunst som fikk meg til å smile fra øre til øre i kinosalen. «Boyhood» er modig, bevegende, inspirerende og gledende.

Den varer i 2 timer og 45 minutter. Filmen føles aldri lang. For meg kunne den vart mye, mye lenger.

ANMELDELSE: Boyhood – Et mesterlig fortalt stykke filmkunst


Mad Max: Fury Road (2015)
Charlize Theron som Furiosa i «Mad Max: Fury Road» (Foto: SF Norge AS).

Den legendariske filmfiguren Max Rockatansky gjør et barskt, buldrende og bensindrevet comeback i «Mad Max: Fury Road»!

Max (Tom Hardy) blir motvillig tatt med i jakten på Furiosa (Charlize Theron), som har stjålet noe verdifullt fra krigsherren Udødelige Joe (Hugh Keays-Byrne), nemlig avlsmødrene som skal føde hans avkom.

Dette er i bunn og grunn en eneste lang forfølgelsesfilm, der oppfinnsomme krigskjøretøy braker sammen, ofte med fatale følger, i imponerende komponerte og uttenkte actionsekvenser som ser ytterst farlige ut.

ANMELDELSE: Mad Max: Fury Road – På alle måter en vanvittig film!

Fotograf John Seale har åpenbart studert de tre originale «Mad Max»-filmene nøye, og bader «Fury Road» i brunt, svart og rødt, med særlig fokus på ild, rust og sand.

Hans gnistrende bilder er klippet sammen til en fartsfull actionfest av Margaret Sixel, akkompagnert av hard musikk av Junkie XL, samt et mildt sagt bombastisk lydspor, som kan få blod til å piple ut av øregangene dine.

Dette er en satans brudulje som gleder mitt post-apokalyptiske actionhjerte!


Sauls sønn (2016)
«Sauls sønn» er en kruttsterk film fra Ungarn (Foto: Arthaus).

Av og til kommer de store filmopplevelsene fra uventet hold. «Sauls sønn» er fra Ungarn og er en av de sterkeste regidebutene jeg har sett.

László Nemes har laget en utrolig intens og opprørende Holocaust-film!.

Saul Ausländer (Géza Röhrig) er en «sonderkommando», en av jødene som er tvunget til å gjøre de skitneste jobbene for nazistene i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig.

Filmen er akkurat så mørk og jævlig som den høres ut som. Vi blir tatt med inn i et univers så umenneskelig at det nesten ikke er til å tro.

Åpningsscenen, skutt i én lang tagning, er allerede en klassiker, der gasskammerprosessen skildres på en tilnærmet dokumentarisk måte.

Etter «Sauls sønn» satt jeg lamslått tilbake, helt matt og utkjørt. László Nemes har laget en helt rå filmopplevelse som er litt av en mental prøvelse.

ANMELDELSE: Sauls sønn – Utrolig intens og opprørende Holocaust-film!


Og her er filmene som nesten nådde opp til topp 10. Klikk på titlene for å lese anmeldelsene!
«The Act of Killing», «Amazing Grace», «American Honey», «Apollo 11», «The Avengers», «Beasts of the Southern Wild», «Call Me By Your Name», «Cold War», «Den andre siden av håpet», «Dunkirk», «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen», «The Favourite», «Før midnatt», «Gravity», «I Am Not Your Negro», «Inception», «Inglorious Basterds», «Innsiden Ut», «Marriage Story», «The Master», «Min pappa Toni Erdmann», «Oslo 31. august», «Parasitt», «Phantom Thread», «Shoplifters», «The Social Network», «Spider-Man: Into The Spiderverse», «Toy Story 3», «The Tree of Life», «Trolljegeren», «Turist», «Us», «Whiplash» og «The Wolf of Wall Street».


NRKs kommentarfelt er for tiden stengt. Fortsett gjerne diskusjonen under anmeldelsene og listene på Filmpolitiets Instagram-konto.
Les mer om årsaken her.