«1917» er en fotografisk, scenografisk og fortellerteknisk bragd. Regissør Sam Mendes («American Beauty», «Road to Perdition», «Skyfall», «Spectre») tar oss med på en sømløs ferd over krigsmarkene i Frankrike under første verdenskrig, der spesielt fotograf Roger Deakins sitt arbeide imponerer stort.
Historien som fortelles er riktignok av det mer tradisjonelle slaget, og handler om to modige menn som uselvisk risikerer liv og lemmer for sine medsoldaters skyld. Den gir ingen nye vinklinger eller perspektiver på verken krigens råskap eller heltemot under vanskelige omstendigheter.
Man gripes heller ikke veldig sterkt av hovedfigurenes skjebner, men «1917» er likevel et engasjerende krigsdrama der måten historien fortelles på gjør opplevelsen intens og umiddelbar.
ANMELDELSE: HBO-komedien «Avenue 5» er raffinert satire fra «Veep»-skaperen
Historien foregår 6 april 1917, når soldatene Blake (Dean-Charles Chapman) og Schofield (George MacKay) blir sendt ut på et farlig oppdrag.
De må krysse frontlinjen i nord-Frankrike og komme seg gjennom et tysk-okkupert område for å advare et isolert regiment som er på vei inn i en felle.
Blake har en spesiell motivasjon for å utføre oppdraget. Hans bror er nemlig en av de 1600 soldatene som står i fare for å bli slaktet.
Filmen fortelles i en tilsynelatende sømløs tagning, der historien konstant er på farten, med stadig nye nervepirrende utfordringer og faremomenter.
Medrivende spenningssekvenser
Hvis jeg oppfattet det riktig, blir det tidlig i filmen indikert at det sannsynligvis vil ta soldatene 8-9 timer å komme frem, noe som er smått foruroligende, all den tid filmen har en vanlig spilletid på under to timer.
Det blir imidlertid raskt klart at Sam Mendes benytter seg av tidskomprimerende fortellerteknikk som tar seg store friheter, omtrent som i et dataspill, med korte transportetapper mellom høydepunktene.
Det er knapt mulig at alt som skjer med Blake og Schofield kan hende på så kort tid under realistiske omstendigheter. Man tenker likevel ikke på det underveis, for de varierte spenningssekvensene er til enhver tid medrivende, ispedd noen innlagte øyeblikk med refleksjon og ettertanke.
ANMELDELSE: «Doolittle» gjør lite ut av stjernegalleriet
De viktige hovedrollene spilles godt og effektivt av Dean-Charles Chapman, best kjent som Tommen Baratheon i «Game of Thrones» og George MacKay, best kjent fra rollen som Viggo Mortensens eldste sønn i «Captain Fantastic».
De har riktignok ikke særlig mye å spille på i en film der omstendighetene er i større fokus enn deres respektive personligheter. Derfor er Chapman og MacKay mer funksjonelle brikker enn fabelaktige figurer, selv om man må beundre de fysiske aspektene ved deres rolleprestasjoner.
Det øvrige ensemblet består av blant andre Colin Firth, Richard Madden, Andrew Scott, Daniel Mays og Benedict Cumberbatch, men rollene deres er uvanlig små for skuespillere av deres kaliber. De er rett og slett med for å gjøre det enkelt for publikum å identifisere hvem som virkelig teller blant alle de uniformerte soldatene og offiserene.
Imponerende flyt
«1917» er en solid krigsfilm, uten å være sensasjonell. Den er nok ment å være mer en opplevelse enn å formidle noe spesielt budskap om krig og heltemot. Filmens beste kvalitet er hvordan Sam Mendes og staben forteller historien med en imponerende flyt, der kampen mot klokka gjør den til en thriller der man aldri mister grep om hva som står på spill.
Jeg vil aldri slutte å undre på hvordan Roger Deakins har greid å føre kameraet sømløst gjennom skyttergraver, piggtrådgjerder, bombekratere og strie elvestrømmer. Dette gir «1917» den samme energien og innlevelsen som andre «one shot»-filmer (ekte eller redigert) som for eksempel «Utøya 22. juli», «En natt i Berlin», «Birdman» og «Blindsone».
Filmen er innspilt over 65 dager, der de lengste tagningene skal være rundt 9 minutter lange, men det er vanskelig å se hvor det ene opptaket slutter og det neste begynner.
ANMELDELSE: «Jojo Rabbit» er en forfriskende politisk ukorrekt nazikomedie
«1917» er en teknisk triumf, ikke bare på grunn av måten den er filmet på, men også hvordan kostymer, effekter og scenografi smelter sammen til et helhetlig bilde av hvordan første verdenskrig kunne arte seg for de involverte.
Det finnes langt sterkere krigsfilmer med viktigere budskap, men «1917» imponerer med evnen til å la oss oppleve historien, som om vi befinner oss på slagmarken sammen med soldatene. På dette feltet er den nesten like imponerende som Christopher Nolans overlegne «Dunkirk» og Peter Jacksons fantastiske dokumentarfilm «They Shall Not Grow Old».
«1917» er nominert til 10 Oscar-priser, og selv om den ikke fortjener å vinne for beste film, bør den kunne ha gode sjanser i noen av de tekniske kategoriene.
