Den legendariske regissøren Terrence Malick («Badlands», «Himmelske dager», «Den tynne røde linjen», «The Tree of Life») er tilbake med en poetisk og spirituell film om samvittighet. «A Hidden Life» diskuterer hvor store kostnader man er villig til å bære for å holde på sine prinsipper.
Dette gjør Malick i en langsom og svevende film med godt skuespill, vakkert filmspråk og nydelig musikk. Historien fortelles gjennom lyriske fortellerstemmer over meditative stemningsbilder og fremstår som et nesten tre timer langt filmatisk dikt.
Man kan stille spørsmål ved om «A Hidden Life» virkelig behøvde å være så lang, og om ikke historien kunne ha blitt fortalt litt mer effektivt til samme effekt. Det føles likevel merkelig å så tvil om Terrence Malicks evner som regissør. Han har prestert en særegen film som vekker sterke følelser.
ANMELDELSE: «Den gylne hanske» er en stygg, heslig og vemmelig seriemorderfilm
Nekter å sverge troskap til Hitler
«A Hidden Life» er basert på den sanne historien om østerrikske Franz Jägerstätter (August Diehl), som nekter å sverge troskap til Adolf Hitler og Det tredje riket når han blir innkalt til militærtjeneste under andre verdenskrig.
Dette gjør ham upopulær i den lille fjellbygda Radegund, der han bor sammen med kona Fani (Valerie Pachner) og deres tre døtre. Sambygdingene ser på ham som en forræder, men Franz velger å stå på sitt, til tross for at det kan komme til å koste ham alt.
Som publikum blir nødt til å ta stilling til hans dilemma, og det er slett ikke enkelt å komme frem til et klart svar. Argumentene som Franz blir møtt med fra flere hold kan nemlig virke svært overbevisende.
Hva er vitsen når det ikke kommer til å spille noen rolle i den store sammenhengen? Hva er poenget når man har resten av livet til å rette opp noe man har gjort feil? Samtidig må man la seg imponere av en mann som er villig til å ofre alt for sin samvittighets skyld. Og, som en figur i filmen sier: «Det er bedre å lide urett enn å utføre den».
Skriker etter et analogt uttrykk
Terrence Malick og fotograf Jörg Widmer har filmet «A Hidden Life» på en lignende måte som i Malicks «The Tree of Life» (som Widmer filmet deler av). Vi får servert store, vakre og poetiske bilder med mennesker i storslått natur, noen ganger med uvanlige valg av linser.
Det eneste ankepunktet er at alt er gjort digitalt, i en film som omtrent skriker etter et mer analogt uttrykk. Det er som om bildene blir for skarpe og klare, og jeg savner tilstedeværelsen av gode, gammeldagse filmkorn.
Det kan virke som at de tre klipperne Rehman Nizar Ali, Joe Gleason og Sebastian Jones har tatt vekk det meste av såkalt vanlige scener og i stedet laget montasjer av de små og store snuttene mellom dialogen.
Sammen med komponist James Newton Howards utsøkte filmmusikk blir publikum satt i en kontemplativ stemning, der ettertenksomheten bare avbrytes av bekymringen for det som skjer med Franz, irritasjonen over hans stahet og den gryende forståelsen for hvorfor han reagerer slik han gjør.
ANMELDELSE: «Bombshell» er en viktig film med noe vesentlig på hjertet
Spiller formidabelt
«A Hidden Life» er en sterk historie om tap av uskyld og viljen til å stå imot ondskap. Den diskuterer også menneskets forhold til religion, der fortellerstemmene til både Fritz og Fani har samtaler med Gud. August Diehl og Valerie Pachner er formidable i hovedroller som krever spill over et bredt følelsesspekter.
De makter å formidle en nær og intens kjærlighet mellom Franz og Fani som gjør inntrykk, spesielt i lys av at de risikerer å miste den. Det er også vemodig å se avdøde Michael Nyqvist og Bruno Ganz i sine aller siste roller på norsk kino som henholdsvis biskop og tysk dommer.
Terrence Malick har laget en uvanlig film som lett kunne ha blitt fortalt på en svært konvensjonell måte, men i stedet for å få fortalt historien, får vi føle den.
«A Hidden Life» er kanskje en anelse lang med sine stadige gjentagelser av strevsomt jordbruk, vare stemninger og flotte landskapsbilder, men Malick tegner et imponerende bilde av en modig mann i en tid som virkelig trengte slike som ham. De som utviste mot i sine tilsynelatende små, skjulte liv, uten at noe så det. Jägerstätter skulle bare ha visst.
