Det virker ikke som en åpenbar selvfølge at den klassiske romanen «Little Women», utgitt som to bind i 1868 og 1869, skulle ha noe vesentlig å formidle til vår tids publikum, men det har den.
Manusforfatter og regissør Greta Gerwig lykkes nemlig overraskende godt med å formidle hovedtrekkene fra forfatter Louisa May Alcotts opprinnelige historie med en frisk vinkling og smittende energi som gir hovedfigurene og deres utfordringer fornyet aktualitet.
Takket være Gerwigs åpenbare fortellerglede og ensemblets fortreffelige skuespill har den syvende filmatiseringen av «Little Women» blitt en både morsom, sørgelig, dramatisk og uimotståelig underholdningspakke om 150 år gammel kvinnekamp.
ANMELDELSE: «Parasitt» gjør noen ville veivalg som er en fryd å være med på
Fire søstre i Massachusetts
Filmen følger de fire søstrene March i Concorde, Massachusetts, nemlig forfatterspiren Jo (Saoirse Ronan), maleglade Amy (Florence Pugh), prektige Meg (Emma Watson) og hjemmekjære Beth (Eliza Scanlen).
Vi ser deres kjærlighet til moren (Laura Dern) og savnet etter faren som kjemper i borgerkrigen.
Vi ser også hvordan Laurie (Timothée Chalamet) sjarmerer seg inn i familien, hvordan tante March (Meryl Streep) tar Amy under sine vinger og hvordan Jo angriper forfatterskapet i New York, der hun møter Professor Friedrich Bhaer (Louis Garrel).
Ingenting er gammelmodig ved filmen
Mens handlingen i Alcotts roman fortelles kronologisk, stokker Gerwig om på rekkefølgen, slik at vi ser spredte fragmenter av hvem søstrene var som eldre ungdommer og hvem de har blitt som unge voksne sju år etter.
Det gjør det mer interessant å tolke reisen de har gjort i en verden der deres muligheter begrenses av sosiale normer og forventninger til kvinners plass i samfunnet.
Selv om kildematerialet altså er 150 år gammelt, med en historie lagt til tiden under og like etter den amerikanske borgerkrigen, er det ingenting som er gammelmodig ved filmen.
ANMELDELSE: «Aldri voksen» – greit påfyll for dem som koser seg med småkleine familiekomedier
Stram regi og sylskarp klipping
Filmen er preget av eminent skuespill, spesielt fra Saoirse Ronan som den viljesterke Jo, som kjemper mot det som forventes av henne. Florence Pugh imponerer også som Amy, en kunstnersjel som er mer villig til å innordne seg etter det realistiske. Begge er Oscar-nominerte.
Meryl Streep er det for en gangs skyld ikke, men som alltid er det en fest å oppleve henne, her som den skarpe, syrlige, ugifte og sort-kledde tanten.
Greta Gerwigs stramme regi og Nick Houys sylskarpe klipping har fjernet absolutt alt det overflødige, og gjør at historieformidlingen er lynrask og effektiv. «Little Women» har dessuten en tidløs tematikk for alle som må manøvrere seg gjennom normer, regler og forutinntatte holdninger basert på kjønn, alder, klasse, etnisitet, og så videre.
Derfor er dette en gledelig sprelsk og levende filmatisering som er alt annet enn utdatert.
