Harley Quinn (Margot Robbie) var en av de mest spennende og fargerike DC-figurene i den overraskende kjedelige og humørløse «Suicide Squad»-filmen i 2016.
Det viser seg å være et sjakktrekk av Warner Bros og DC Comics å gi henne sin egen film, for figuren kommer mer til sin rett i den skarpere, råere og morsommere «Birds of Prey (And the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn)», den åttende filmen i DC Extended Universe.
Som tittelen kanskje antyder, er dette en slags frigjøring fra rollen hun ble tillagt som blikkfang for (hovedsakelig) menn i «Suicide Squad». Nå regisseres Margot Robbie av Cathy Yan etter Christina Hodsons manus, og de har tonet ned den yppige fremtoningen fra den første filmen til fordel for et tøffere uttrykk med skygger av herlig galskap. Dette gjør Harley Quinn både mer interessant, menneskelig og sympatisk, men hun er fremdeles slem og uforutsigbar.
«Birds of Prey» har noen svakheter, men er god nok til å holde liv i DC-universet med en skikkelig dose frisk og frekk underholdning.
Kvinnekamp i DC-universet
Historien fra Gotham City er like vilter som hovedpersonen selv, og fortelles i rykk og napp både fremover og bakover i tid.
Harley Quinn har nettopp gjort det slutt med Jokeren (som ikke er med i filmen) og blir nesten drept av den slemme krimbossen Roman Sionis/Black Mask (Ewan McGregor), men får muligheten til å leve hvis hun finner en svært verdifull diamant som er stjålet av lommetyven Cassandra Cain (Ella Jay Basco).
Sistnevnte jaktes også av politietterforskeren Renee Montoya (Rosie Perez), som prøver å få Romans nye sjåfør Dinah Lance/Black Canary (Jurnee Smollett-Bell) til å spionere på ham, samtidig som den mystiske armbrøst-morderen Huntress (Mary Elisabeth Winstead) knerter flere av byens skurker.
Man kan gjerne se på handlingen i filmen som en slags kvinnekamp i DC-universet. Harley Quinn, Huntress, Renee Montoya, Dinah Lance og Cassandra Cain må alle bekjempe dominerende menn som stadig undervurderer deres ferdigheter og ambisjoner.
Dette gjør «Birds of Prey» mer interessant rent tematisk. Mye foregår samtidig i denne filmen, men handlingen flyter av gårde med en imponerende ryddighet midt i kaoset.
Cathy Yan bruker både tekstplakater, fortellerstemme og lynraske flashbacks for å forklare hvordan alt henger sammen, og det fungerer mye bedre enn man kunne vente i en historie sprekkfull av ulike relasjoner og sammenhenger. Dette blir fortalt uten at man på noe tidspunkt mister hverken oversikt eller interesse.
Ingen matcher Harley Quinn
Margot Robbie er som vanlig svært godt i hovedrollen, der Harley Quinn blir så mye mer enn det slagkraftige sexobjektet fra «Suicide Squad». Her er hun en såret kvinne, på vei ut av et stormfullt forhold, presset mot veggen og kjemper for en slags oppreisning og rettferdighet.
Ewan McGregors kostelige rolle som Black Mask byr på flere av filmens høydepunkter, godt hjulpet av en nær ugjenkjennelig Chris Messina i rollen som hans høyre hånd (og åpenbart elsker), Victor Zsasz.
Samspillet med de andre heltefigurene fungerer helt greit, selv om ingen av dem er i nærheten av å matche Harleys spreke uttrykk. Jeg skulle ønske mer sprut, både i deres personligheter og i dialogen mellom dem.
Det er bare Huntress, Black Canary og Cassandra Cain som stammer fra de opprinnelige «Birds of Prey» i DC Comics. Det finnes nok et potensial for flere filmer med dem, men hvis det blir uten Harley er jeg usikker på hvor stor appell de vil ha.
Disse figurene er mer funksjonelle enn direkte spennende, og må finne seg i å stå i skyggen av frøken Quinn.
De mange actionsekvensene er kompetent utførte, med beinbrekkende koreografi, sirkusaktig estetikk og blodige kvaliteter som kler filmen godt, men mangler likevel den helt store visuelle oppfinnsomheten.
Både slåssing, skuddvekslinger og balltrebruk er litt «business as usual», og selv om det er morsomt når Harley Quinn og Black Canary tar en ørliten pause midt i en fight for å utveksle hårstrikk, kunne kampscenene med fordel hatt enda mer av filmens øvrige barske humor.
Dette er likevel ingen stor innvending, for actionbeholdningen holder god nok kvalitet til å tilfredsstille de fleste som ønsker seg et fargerikt spetakkel på lerretet. «Birds of Prey (And the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn)» underholder godt, og er et gledelig skritt fremover for denne DC-figuren.
Hun passer bedre inn i en tøffere film med høyere aldersgrense enn «Suicide Squad», og man kan spørre seg om DC Comics i det store og hele bør satse på hardere materiale, for denne filmen er slett ingen sinke!
