Mye har skjedd siden Julia Child og Ingrid Espelid Hovig populariserte matlaging på TV. Med alt fra YouTube via lineær-TV til strømmetjenester, florerer det i dag et stort univers av gastronomisk innhold for enhver smak.

I mange år har jeg hatt en umettelig appetitt for matvideoer. Også lenge før jeg ble interessert i å lage mat selv, kunne jeg bruke timevis på korte videoer fra «Tasty» og «Tastemade» på Instagram og Snapchat-stories.

Det var noe enormt innbydende, og nesten hypnotiserende, med å se mat bli laget av andre.

Etter hvert begynte jeg å utforske YouTube for lengre videoer, og jeg oppdaget avhengighetsskapende kanaler som «Binging with Babish», «Bon Appétit», «Munchies» og «Maangchi». Derfra gikk veien til den vide verden av matprogrammer på TV. Det ble «Masterchef», «Firestjerners middag» og «Hellstrøm rydder opp».

Sakte, men sikkert kom Netflix på banen med et imponerende bibliotek av innovative, inspirerende og sikleverdige dokumentarserier om mat. Nå er det rett og slett en matseriejungel der ute.

Hvis du også er klar til å ta steget fra korte snutter til lengre innhold, men er usikker på hvor du skal begynne, her er guiden for deg.


De klassiske
F.v. Pinsettdandering fra «The Final Table», Christina Tosi i «Chef’s Table: Volume 4: Pastry» og en forrykende østersrett fra «Chef’s Table» sesong 6. (Foto: Adam Rose/Netflix, K C Bailey/Netflix, Netflix)

Det mest naturlige stedet å begynne, er med «Chef’s Table». De mange sesongene er for mat-TV hva fransk mat er for den kulinariske verdenen: elegante, stilistiske, skarpe og plettfrie.

Hvis du er interessert i å se hvor intrikat og presis matlaging kan være; hvis du vil se inn i hjernene til verdens mest anerkjente og prestisjefylte kokker og restauranter; hvis du vil se retter som blir dandert så vakkert at det bare kan kalles kunst; hvis du digger tanken på mat i saktefilm med Vivaldi-musikk lagt over, så er «Chef’s Table» for deg.

Hvis du ser etter en mer klassisk kokkekonkurranse à la «Master Chef», men som er mer velprodusert og stilistiske, i tråd med «Chef’s Table», må jeg anbefale «The Final Table». Her konkurrerer noen av verdens største og beste kokker i forskjellige lands matstiler.


De banebrytende
F.v.: David Chang vurderer råvarer i «Ugly Delicious», Samin Nosrat (høyre) sammen med mentor Amy Dencler på den berømte restauranten Chez Panisse i «Salt Fat Acid Heat». (Foto: Netflix, Adam Rose/Netflix)

Disse seriene er obligatoriske for alle som litt interessert i mat og spising. Det er disse jeg hele tiden kommer tilbake til. Serier som pusher grensene for hva mat på TV kan være.

Samin Nosrats fantastiske «Salt Fat Acid Heat», basert på boken med samme navn, kan jeg se igjen og igjen – jeg lærer noe nytt hver gang. Både boken og serien har vunnet James Beard-priser, og enhver som ser serien vil nesten øyeblikkelig bli bedre på kjøkkenet.

Den er vilt lærerik, vakker å se på og ikke minst utrolig elskbar på grunn av Nosrats totale lidenskap og respekt for mat og alle som jobber med den. Hun har bøttevis med faglig tyngde, men går alltid frem med ydmykhet og nysgjerrighet. Det er kvaliteter som gjør henne fantastisk god som programleder.

David Chang er kjent for å være en grenseløs og kompromissløs kokk. Dette tar han med seg inn i serien «Ugly Delicious». Hvis du har lyst til å se enda en kokk som virkelig brenner for mat og smak, dens historie og kultur, så må du se «Ugly Delicious».

Chang reiser rundt i USA og utforsker landets komplekse og varierte kultur sammen med matjournalister, kokker og kjendiser. Gjennom åtte episoder viser han oss, gjennom mat, en nasjon skapt av innvandrere. Den er en utrolig gjenkjennelig og aktuell, og samtidig nær og personlig, fortelling om hans liv og opplevelser.

For mer David Chang, se også «The Mind of a Chef» og «Frokost, lunsj og middag» på Netflix. Den første er på sett og vis forløperen til «Ugly Delicious». I sistnevnte tar kjendiser med seg Chang til en reisedestinasjon, hvor de snakker om arbeid og ambisjon mens de spiser.


De lokale
Legendariske, Jay Fai, jobber med heftige flammer hver dag. Se henne i «Street Food» på Netflix. (Foto: Chamni’s Eye/Netflix)

Du skal godt gjøres å reprodusere maten som lages i seriene i denne kategoriene. Seriene er for dem som elsker mat fordi de er unike kulturmarkører. For alle som vil lære om andre land og folk gjennom maten og tradisjonene, og kanskje få inspirasjon til neste reisedestinasjon, anbefaler jeg «Street Food».

Visuelt har den mye til felles med «Chef’s Table», men tematisk er den selve antitesen til fancy mat og prestisje. Her handler det ikke om anerkjennelse eller penger, men om smak og kultur.

I «Street Food» får vi portrett av forskjellige byer rundt om i Asia, fortalt gjennom gatematen og menneskene som lager den.

Serien har så klare og vakre bilder at maten nesten hopper ut av skjermen. Det er som om du kan lukte og føle den. Serien kombinerer de fantastiske bildene fra hektiske byer med rolige stunder nær naturen; handling på marked om dagen og intense øyeblikk over glovarme redskaper om natten.

Se også: «Smaken av Kina» på Netflix, og «Bite of China» på Amazon Prime Video, begge av Chen Xiaoqing, for flere innblikk i lokale mattradisjoner og råvarer.


De søtsugene
Alle bildene er fra kokkekonkurransen «Sugar Rush», der forskjellige sammensetninger av folk konkurrerer i diverse dessertkategorier. (Foto: Netflix)

For oss som venter i grådighet på at «Great British Bake Off» skal komme til norsk strømming, her er noen sukkersøte programmer vi kan godte oss på i mellomtiden.

I «Sugar Rush» og «Zumbo’s Just Desserts» konkurrerer profesjonelle og amatører om å lage de deiligste og vakreste søtsakene.

«Sugar Rush» har forskjellige temaer for hver gang, som «trend» eller «sjokolade», og har hele tiden søkelys på å være moderne og mesterlig. «Zumbo’s Just Desserts» er som en kakekonkurranse satt i Willy Wonkas sjokoladefabrikk. Der er det snålt, oppfinnsomt og magisk som er målet.

Begge er enormt avhengighetsskapende. Det skal godt gjøres å se bare én episode.

Hvis du vil ha noe enda mer hektisk og kaotisk, noe som er frustrerende, men appellerer til skadefryden i deg, så kan du ta en titt på «Nailed it!». Basert på internettmemen, prøver amatørkokker å gjenskape mesterlige kaker og desserter på kort tid.

Alle disse dessertseriene kan ses på Netflix.


De lidenskapelige, men lettbeinte
Roy Choi lærer Jon Favreau å lage mat i «Kokkeshowet» og Phil Rosenthal spiser seg gjennom byer og land i «Somebody Feed Phil». Begge finner du på Netflix. (Foto: Netflix)

Er du på utkikk etter noe koselig, noe godt, noe litt lattermildt, men likeså seriøst og lidenskapelig? Her er seriene som vil dra deg inn. Her er seriene som har karismatiske programledere og en leken tone, samtidig som du får innblikk i mathistorie og matkultur.

Jon Favreau, kanskje Disneys viktigste filmskaper om dagen, lagde i 2014 filmen «Chef», med hjelp fra den verdenskjente kokken Roy Choi. De er på farta igjen, med serien «Kokkeshowet» eller «The Chef Show», sprunget ut av filmkonseptet.

Serien på Netflix, er som et kjærlighetsbrev til matlaging. Sammen med kjendiser og andre kokker, deler de kunnskap og skaperglede med oss, i et løst og ledig format, men med en seriøsitet som det står respekt av.

Over på TV 2 Sumo finner vi Vice-serien «Dead Set for Life» med selveste Matty Matheson. Mannen med den store personligheten og den villeste latteren, tar oss med på en reise rundt om i Nord-Amerika.

Sammen med venner og familie spiser og lager han mat uten å diskriminere. Fra fancy tapas til bensinstasjonsmat handler det kun om å finne de gode matopplevelsene. Matty er ikke annet enn elskbar og ekte, og det er ikke rart han har den store fanskaren han har.

Apropos elskbar, Phil Rosenthal, mannen bak serien «Alle elsker Raymond», har laget en reiseserie kaldt «Somebody Feed Phil», hvor han egentlig bare reiser rundt i verden og spiser masse deilig mat. Det er noe merkelig tilfredsstillende og gjenkjennelig ved å se ham bare reagere på smakene og matopplevelsene.

Fjolleri og nytelse er stikkord for serien, og det er rett og slett veldig koselig å se på. Den ligger på Netflix.


De historieglade
Vi skal tilbake til røttene i Michael Pollans «Cooked». (Foto: Karen Ballard/Netflix)

Er du en historieglad TV-titter som meg, er kanskje «Cooked» og «Taco-historier» noe for deg.

«Cooked» er laget av Michael Pollan, som har skrevet mange bøker om mat, samfunn og mathistorie. Han hevder at mat på TV er så populært fordi det er selve prosessen av å lage mat som gjør oss til mennesker. Serien baserer seg på teorien om at mennesket først ble mennesket når det begynte å lage mat med ild.

Serien er i fire deler, hvor hver episode tar for seg et av grunnelementene, ild, vann, luft og jord. Den utforsker hvordan mennesker, i forskjellige deler av verden, historisk og nå, har brukt elementene for å bearbeide mat.

Hvis du er glad i meksikansk mat, og er nysgjerrig på hvor fredagstacoen stammer fra, sånn helt opprinnelig, så er «Taco-historier» for deg. Glem TexMex, isberg, Old El Paso og Norvegia, her er det så autentisk som du får det. Serien viser frem Mexicos kultur og historie, én tacovariant om gangen.

Begge disse finner du på Netflix.


De naturnære
Niklas Ekstedt skildrer mat og natur i både «En bit av Norden» på TV 2 Sumo (avbildet) og «Food & Fire» på Viaplay. (Foto: TV 2)

Mat kommer fra naturen. Alle seriene i denne guiden kunne derfor falt inn under denne kategorien. Noen serier er derimot mer opptatt av å være naturnære, og her finner vi blant annet to godbiter fra Niklas Ekstedt. Den svenske Michelin-kokken er opptatt av skandinavisk natur og råvarer.

I programmet «En bit av Norden» på TV 2 Sumo, reiser han rundt i Norge og utforsker norsk mattradisjon og matlaging. Hvis du lurer på om hjemlandet har noe interessant å by på i den kulinariske verdenen, ta en titt.

Hvis vi reiser over til Viaplay, finner vi programmet «Food & Fire», hvor Ekstedt utforsker sin lidenskap for mat laget over åpen flamme. Nå tar han turen internasjonalt og snakker med flere lidenskapelige mennesker i blant annet Texas og Finland. Dette er for deg som elsker grill og bål, fyr og flammer.

Serien «Rotten» på Netflix, må også anbefales for dem som er interessert i natur og ikke minst klima. Den utforsker skyggesidene av moderne matindustri, og hvilke negative konsekvenser den har for samfunn og miljø. Er du nysgjerrig på om honningen du har i skapet faktisk er honning, eller hvor skadelig avokadoen du har på toasten din egentlig er for verdenssamfunnet. Sjekk ut «Rotten». For mer om temaet kan du også se Line Elvsåshagens ferske matprogram «Line fikser maten». Den ligger her.

Til naturelskerne vil jeg også slenge med en liten anbefaling av serien «Grow, Cook, Eat» på Amazon Prime Video. Den er litt mer tradisjonell “mat-TV” i formen, og er både koselig og lærerik. Hver episode sentrerer seg rundt én råvare, fra den plantes til den spises. Har du grønne fingre og kan tenke deg å gro egne råvarer, er denne absolutt for deg.


Bonus
Action Bronson har kokt sammen et heidundrende matprogram for Vice. (Foto: Earl Gibson III/AFP)

Til slutt vil jeg slenge på noen serier som er litt snålere, litt mer «der ute», men som er megakule i sin særhet.

«The Untitled Action Bronson Show» på TV 2 Sumo, er et virvar av et tv-program fra kanalen Vice. Med kokk/rapper/matpersonlighet Action Bronson i sentrum, er det et gjesteprogram med altfor mange gjester. Alt mulig av forskjellige musikere opptrer og jammer live i bakgrunnen, mens dansere, tatovører, profesjonelle kokker, kjendiser, fans og mange fler, er innom.

De fråtser i alt fra høykultur til lavkultur; fra trøfler til kinesisk take-out. Alt inntatt med en god dose alkohol og selvfølgelig store mengder jazztobakk. Det virker ikke som om det skal funke, men det gjør det. Dette skyldes mye Bronsons levende og genuine personlighet, samt samlepunktet som er matglede og smaksopplevelser. Dette er gøy!

Sist, men ikke minst: Netflix kan by på den helsprøe, japanske serien «Kantaro: The Sweet Tooth Salaryman». Jeg vil ikke si for mye om denne, annet enn at den er en intrikat Japan-guide til landets deiligste søtsaker, forkledd som en dramaserie, basert på en manga. Gå inn med et åpent sinn, du kommer ikke til å angre.