«Sigurd fåkke pult» er et herlig friskt pust i det norske komiserielandskapet.

Bak en tittel som kan sende tankene i retning sexfiksert guttastemning, skjuler det seg en veldig lovende dramedie som gyver løs på en ung manns sosiale utilpasshet med innsikt og treffsikker situasjonskomikk.

Det er ofte putekleint og veldig morsomt – og Steinar Klouman Hallert er ganske nær nyansert outsiderperfeksjon i hovedrollen.

ANMELDELSE: Westworld S03 – TV-verdens vakreste hodepine

Markus Bailey leverer et par av seriens morsomste øyeblikk i rollen som Sigurds gamle skolebølle Daniel. (Foto: TVNorge)
Lar situasjonene eskalerer på nydelig vis

Sigurd (Steinar Klouman Hallert) er 25 år gammel. Han jobber i en telefonbutikk, er glad i sine skytespill og har ikke hatt sex siden han var 18. Det siste der er noe som gnager på han, en sølibattilstand han vil gjøre noe med.

I en verden av opportunistiske psykologer, angrende skolebøller, småsadistiske kolleger og flere seksuelt motiverte overtramp, klarer serien å skape tilskrudde situasjoner som er herlig overraskende og overdrevet – samtidig som den har nok sårhet til å treffe i mellomgulvet.

Det er mange norske komiserier som ser seg fornøyd med å høste de første og beste humorfruktene som presenterer seg når de går for det drøye og pinlige.

«Sigurd fåkke pult» er mer nysgjerrig, og serien har tålmodighet til å la ting eskalere både en og to runder før de smeller av klimaksene.

Episode to er et høydepunkt i så måte. Her står skuespillerne Markus Bailey og Steinar Klouman Hallert for noen av de morsomste scenene jeg har sett på skjerm i år.

Manuset tar seg flid med å bygge opp Sigurds ustø relasjon til sin tidligere plageånd Daniel (Markus Bailey). De to skuespillerne viser en komisk timing som er aldeles utsøkt. Og galskapen kulminerer på elegant vis i en ellevill scene som gjør nydelig bruk av informasjonen vi har fått servert gjennom episoden.

«Sigurd fåkke pult» skal også ha skryt for å leke med formen. Spesielt i åpningene av episodene hvor Sigurds fortellerstemme sammen med finurlig klipte montasjer får lov å sette stemningen.

ANMELDELSE: Breeders S01 – Drøyt og ærlig

Kollektivlivets hverdagsutfordringer skildres med effektive og gjenkjennelige situasjoner. (Foto: TVNorge)
Som en konfliktsky George Costanza

Det er en smått dristig balanseøvelse å skulle lage komedie om et tema som spenner i referanser fra Incel til Hollywoods enkleste romkomlogikk, av typen «American Pie».

«Sigurd fåkke pult» er ambisiøs og strekker seg både etter den superkleine situasjonskomikken, samtidig som den har en sår og relaterbar klangbunn av ensomhet og sosiale engstelser.

Følelsen av å være fremmedgjort, og ofte på utsiden, bobler hele tiden under overflaten, og manusforfatterne Steinar Klouman Hallert, Øyvind Holtmon (er også regissør), Erlend Mørch og Tina Rygh klarer å bruke disse tematiske understrømmene som drivstoff til de humoristiske konfrontasjonene.

Det fungerer veldig godt, og mye av det skyldes Sigurd.

Han er en gjennomarbeidet og engasjerende rollefigur som, til tross for å være seriens komiske eskaleringsmagnet, spilles med stor troverdighet og et alvor i bunnen.

Han er som en slags keitete og konfliktsky George Costanza. Langt mer sympatisk og velmenende enn sinnataggen fra «Seinfeld», men også smålig, egen og kynisk.

Denne typen kompleksitet gjør «Sigurd fåkke pult» til en av de mest interessante norske halvtimesseriene jeg har sett på lenge, en serie som heldigvis er mye mer enn det tittelen bærer bud om.

«Sigurd fåkke pult» har premiere på Dplay 12. mars. Anmeldelsen er basert på 3 av 8 episoder.

Om SERIEN

Sigurd fåkke pult
  • Sigurd fåkke pult
  • Slippdato: 12.03.2020
  • Sesong: 1
  • Regi: Øyvind Holtmon
  • Utgiver: TVNorge og Dplay
  • Sjanger: Drama, Komedie