På Google Play, YouTube, Altibox: «The Hunt» er filmen som Trump nesten fikk stoppet. Universal Pictures fikk kalde føtter og stoppet den planlagte lanseringen i fjor høst etter to masseskytinger og kritikk fra både Fox News-ankeret Laura Ingraham og fra presidenten på Twitter. Ingen av dem hadde sett filmen, men de mente ut ifra handlingsbeskrivelsen at den kunne skape mer vold i det amerikanske samfunnet.
Filmen fikk i stedet USA-premiere 13. mars, men ble rammet av korona-stengte kinoer etter bare en uke. Nå er filmen i stedet sluppet for leie, i første omgang på Google Play og YouTube, til «kinopris» (189 kroner).
Regissør Craig Zobel har laget en mørk, morsom og voldelig film som dyrker polariserte motsetninger, med noen spreke spark til både høyre- og venstresiden i amerikansk politikk.
Hvor Zobel og manusforfatterne Nick Cuse og Damon Lindelof egentlig står politisk, er faktisk vanskelig å si, all den tid de driver like mye gjøn med begge sider. Det gir «The Hunt» innslag av politisk satire med en viss brodd, selv om dette først og fremst er en sorthumoristisk overlevelsesthriller.
Våkner i skog med våpen
Historien kan minne om filmer som for eksempel «The Most Dangerous Game» (1932) og «Hard Target» (1993), og har også trekk fra «The Hunger Games» (2012).
En gruppe mennesker våkner i en skog, uten å huske hvordan de kom dit. De finner våpen, blir beskutt og må forsvare seg.
På dette tidspunktet er det allerede avklart at jegerne har liberale tilbøyeligheter, for vi har sett dem tekste hverandre om sin «rat-fucker-in-chief» og at de har til hensikt å jakte på «deplorables», det kontroversielle uttrykket Hillary Clinton brukte under valgkampen i 2016 for å beskrive de hun mente var hatefulle rasister og homofober blant Donald Trumps velgere.
Det viser seg ganske snart at alle ofrene i skogen har et umiskjennelig republikansk, og kanskje til og med Trumpsk, verdisyn.
Spiller på politiske motsetninger
«The Hunt» setter tonen med flere voldsomme scener med imponerende blodsprut og oppfinnsomme dødsfall. Den mørke humoren fungerer på grunn av de overdrevne virkemidlene, ikke til tross for dem.
Se bare på Paul Verhoevens mesterlige «RoboCop» (1987), som syrlig kommenterte samtidens kapitalisme, korrupsjon og grådighet på en lignende måte.
«The Hunt» er på langt nær så skarp, men spiller åpenlyst på motsetningene i amerikansk politikk, der vi ser jegerne omfavne klimaspørsmål, identitetspolitikk, likestilling og våpenkontroll, mens de jagede er konspirasjonstroende, våpenvennlige og fremmedfiendtlige.
Filmen viser effektivt hvordan begge sider dyrker misforståelser og misoppfatninger i den politiske diskursen.
Utspekulerte vendinger
Filmens persongalleri favner et bredt spekter av personer fra alle samfunnslag, og hvem av dem som skal tre frem som de mest sentrale er lenge uvisst. Manuset leker nemlig med publikums forventninger gjennom noen utspekulerte vendinger som vekker både sjokk og latter om hverandre.
Derfor er det heller ikke ønskelig å fremheve enkeltskuespillere, men jeg kan si at i alfabetisk rekkefølge er blant andre Ike Barinholz, Reed Birney, Wayne Duvall, Betty Gilpin, Amy Madigan, Emma Roberts, Ethan Suplee og Hillary Swank på rollelista.
Deres morsomme rolletolkninger fremhever figurenes politiske ytterpunkter på en måte som tydeliggjør og latterliggjør motsetningene. «The Hunt» er kanskje ikke en film for alle, og satiren stikker ikke dypt nok, men den tilfredsstiller i alle fall undertegnedes hang til politisk ukorrekthet.
