På kino: Ikke alle filmer trenger å være mesterverk for å gjøre en grei jobb. «Brahms’ Curse: The Boy II» sprer mild uhygge i en pen innpakning, men uten spor av nyskapning eller originalitet. Den minner om alle andre filmer med skumle dukker på store herregårder, som det føles som det finnes veldig mange av, uten at det kanskje egentlig er tilfellet.
Regissør William Brent Bell viderefører så godt som alle skremmetriksene han også brukte i den første «The Boy» (2016), men det er grenser for hvor mange ganger det er skummelt at en dukke snur på hodet.
«Brahms’ Curse: The Boy II» er imidlertid nydelig filmet, har noen effektive «jump scares» og skuespillet er av god kvalitet. Derfor er ikke filmen helt bortkastet som sjangerøvelse, bare man ikke ser den med høye forventninger.
ANMELDELSE: «Perry Mason» S01 er lekker Los Angeles-krim fra den store depresjonen
Finner nedgravd dukke
En liten familie flytter på landet etter en traumatisk opplevelse i London. Sønnen Jude (Christopher Conery) har sluttet å snakke, og vil bare kommunisere med foreldrene Liza (Katie Holmes) og Sean (Owain Yeoman) via håndskrevne lapper.
Deres nye hjem viser seg å være tjenerboligen til Heelshire Mansion, den store herregården fra den første filmen.
I skogen like ved finner Jude den nedgravde dukken Brahms, som han knytter sterke bånd til. Snart viser det seg at dukken igjen krever behandling etter strenge regler som ikke må brytes.
Gir en uggen følelse
Filmens største utfordring er at alt den viser oss er sett før. Rent sjangermessig forsøker den å vekke assosiasjoner til utallige gammeldagse skrekkfilmer fra for eksempel Hammer Horror og Amicus Productions.
Og dersom du så den første «The Boy», kan det virke som om oppfølgeren ikke forsøker å være stort mer enn en ren kopi. Mystikken er noe lavere, siden vi allerede vet at figurene ikke innbiller seg noe, og at dukken faktisk «lever».
Heldigvis har Brahms fremdeles et distinkt utseende som gir en umiddelbar foruroligende følelse, og det er til filmens fordel at den ikke overdriver bruken av dukkens bevegelser. Den er skumlest når den ikke gjør noe som helst.
ANMELDELSE: «Papicha – kampen for frihet» fortjener din fulle oppmerksomhet på kino
Smakfullt fotografert
«Brahms’ Curse: The Boy II» hadde kanskje aldri mulighet til å bli en kritikerfavoritt. Til det er den for blek, tannløs og blodfattig. Den har imidlertid solid skuespill av både Katie Homes, Owain Yeoman og Christopher Conery, samt Ralph Ineson som eiendommens skumle forvalter, Joseph.
I tillegg har filmen flotte kulisser og omgivelser, smakfullt fotografert av Karl Walter Lindenlaub, den tyske veteranen som også har skutt storfilmer som «Universal Soldier», «Independence Day» og «Legenden om Narnia – Prins Caspian». (Han må for øvrig trives med regissør William Brent Bell, for de samarbeider også på den kommende spøkelsesfilmen «Separation».)
«Brahms’ Curse: The Boy II» har altså kvaliteter det er mulig å sette pris på, men til syvende og sist er den for mild, myk og repeterende til å imponere viderekomne grøsserelskere.
