På kino: Noen ganger støter du på en film som du anerkjenner er godt håndverk, men likevel ikke liker.
Det kan være spesielt bra fotoarbeid, dyktige skuespillere, eller et spennende lydspor som gjør at du tenker at dette er kvalitet, men likevel klarer du ikke å takle den. «Familiefesten» er en slik film.
Cédric Kahn er en anerkjent filmskaper, med en rekke priser og en Gullpalme-nominasjon i bagasjen, men hans nye familiedrama, med den fabelaktige Catherine Deneuve i hovedrollen, er en anstrengende og masete film jeg rett og slett ble sliten av å se.
Anmeldelse: «Sangklubben» – Trivelig, men trygt om koner på hjemmefronten.
En ubehagelig overraskelse
Andréa (Catherine Deneuve) fyller 70 år. Derfor har hun invitert hele familien til å samles i en heldags feiring med både lunsj og middag hjemme i det flotte, men slitte familievillaen med den frodige hagen, et eller annet sted i Frankrike.
Sammen med sin mann, to sønner, deres partnere og alle barnebarna er hun klar for en hyggelig dag med god mat og drikke når en ikke ubuden, men likevel uventet, gjest dukker opp.
Til Andréas store glede er det eldstedatteren Claire (Emmanuelle Bercot) som har kommet hjem. Etter at hun forlot datteren sin Emma (Luàna Bajrami) hos Andréa for flere år siden og stakk til USA, har hun ikke vært i kontakt med familien.
Det som tilsynelatende først virker som en herlig bursdagsoverraskelse, viser seg imidlertid raskt å bli en trist affære. Andréa og mannen hennes skylder Claire penger, og nå vil hun ha det hun har krav på, koste hva det koste vil.
Anmeldelse: «Onkel» – Et nyansert, lunt og ektefølt portrett av to menneskers familiekjærlighet.
Dyktig skuespill
Rent visuelt er «Familiefesten» en vakker film. Regissør Cédric Kahn lar det store familiehuset være ramme for handlingen og fotograf Yves Cape utnytter husets kriker og kroker til å skape en atmosfære av levd liv.
Capes kamera ligger nært og halvnært på rollefigurene i betraktende øyeblikk, men lar bildet bli noe større når de mange konfliktene som preger filmen bryter ut.
Catherine Deneuve er varm og sympatisk som den velmenende, men konfliktsky Andréa. Hun liker ikke å snakke om ting som er vanskelig, og Deneuve formidler Andréas indre uro godt.
Deneuve er filmens åpenbare stjerne, men resten av det lille ensemblet av skuespillere er også dyktige. Dessverre bruker ikke Cédric Kahn nok tid på å la publikum bygge opp en relasjon til rollefigurene de spiller.
Filmskaperen kaster oss istedenfor raskt ut i familiestridighetene og kjører på med nærmest konstant krangling frem til rulleteksten.
Fullstendig utmattende
Jeg liker at filmskapere tør å la publikum føle på et ubehag, at vi jeg som sitter i salen kan få kjenne på følelsene til menneskene jeg ser på lerretet, men i «Familiefesten» har det rett og slett bikka over.
Ved et tidspunkt i filmen utbryter en av rollefigurene at hun nærmest blir kvalt at den angstfylte stemningen, at det nærmest er ulidelig å tilbringe mer tid sammen med denne familien. Akkurat slik føler jeg det, mens jeg vrir meg i kinosetet og håper filmen snart er over.
Jeg skjønner at Cédric Kahn vil at jeg skal føle denne angsten og frustrasjonen på kroppen, og det gjør jeg i aller høyeste grad. Problemet er at han tillater så få pusterom at «Familiefesten» blir en fullstendig utmattende film.
I et kaos av krangling, mentale sammenbrudd, bitterhet og misunnelse gir han meg aldri tid til å sympatisere med figurene, men hamrer løs med den konstante kjeklingen.
Dermed klarte jeg heller ikke å trekke pusten ordentlig før jeg gikk ut av kinosalen, og tenkte for meg selv at «wow, jeg er glad jeg aldri skal se denne filmen igjen».
