På kino: «Hvordan bli en god kone» er en merkelig sjangerblanding av overspilt fjolleri, sårt identitetsdrama og en aldeles nydelig periodeskildring fra Frankrike like oppunder studentopprøret i 1968.
Satt til en konservativ husmorskole på landsbygden, hvor unge kvinner skulle lære å bli gode koner, er settingen absolutt gunstig for å harselere med, kritisere og aktualisere det elendige kvinnesynet som preget vår ikke alt for fjerne europeiske fortid.
Juliette Binoche, Yolande Moreau og Noémie Lvovsky er også et sprudlende trekløver å ha i hovedrollene.
Men regissør Martin Provost lar, men noen hederlige unntak, sjansen passere.
De stadige stilskiftene punkterer mye av filmens slagkraft og gjør at den aldri helt lander som hverken komedie, satire, epokedrama eller særlig relevant historietime. Det skorter også litt på konfrontasjon av noen gamle griseblikk.
ANMELDELSE: King of Staten Island – Sjarmerende feelgood fra Judd Apatow
En brytningstid siver inn
Tradisjonene holdes i hevd på Van der Becks, en kostskole hvor timeplanen inneholder blant annet «skjenking av te», «brodering av sengtøy» og «toleranse hvis din ektemann er svak for alkohol».
Men da et skjebnesvangert kaninbein sender rektor (François Berléand) i graven, presser det seg frem en del endringer for fru Van der Beck (Juliette Binoche) og hennes stab.
Settingen med et Frankrike som stadig glir nærmere studentopprøret i 1968, gjør at det er stor aktivitet og sterk opprørstrang blant skolens elever – tankegods som også siver inn hos lærerne og som setter i gang noen såre opplevelser, mange teite forviklinger og blusser opp litt gammel kjærlighet.
Her danser elevene til Joe Dassin og radioen formidler feministiske budskap. Tidskoloritten er både smellvakker og stilsikker i det brytningen mellom det landlige og tradisjonelle settes opp mot ny teknologi og en mer moderne verden.
Filmen tør å gå langt i å skildre hvor forferdelig husmorskolens kvinnesyn og fornuftsekteskap kunne være for unge kvinner. Men dette poengterte alvoret blir dessverre dårlig ivaretatt i filmens stadige toneskifter.
ANMELDELSE: The Old Guard – Hardtslående Charlize Theron
Replikkene ropes, og plutselig er det musikal
Jeg skal innrømme at jeg ikke er spesielt godt bevandret i franske komedier, men jeg har lagt merke til at dette er en filmnasjon som er glad i å markere ulikheter i både disktrikstilhørighet og klasseskiller ved bruk av overdrivelser og overspill.
Det er derfor godt mulig jeg går glipp av en del referanser og tradisjoner i denne uttrykksformen, men jeg har lite til overs for filmens trauste bruk av voldsom mimikk, forslitt slapstick og roping av replikker for komisk effekt. Jeg synes denne enkle og farseaktige stilen oppleves utdatert og platt på norsk kino i 2020.
Spesielt når ablegøyene og situasjonene jevnt over bidrar lite til brodd og treffsikker kritikk.
Et aldeles plutselig musikalinnslag i filmens siste akt er filmen på sitt glødende beste. Det er en feministisk knyttneve med en energisk og direkte Juliette Binoche i front, men det er også en sekvens som oppleves som om den snubler inn fra et helt annet fiksjonsunivers.
«Hvordan bli en god kone» har høydepunkt og enkeltscener sterke nok til at den glimtvis begeistrer stort, men som historisk komedie om kvinnekamp er den for mild og ujevn.
