På kino: I denne tyske filmen blir den ferske advokaten Caspar Leinen (Elyas M’Barek) oppnevnt som forsvarer til Fabrizio Collini (Franco Nero), som er tiltalt for mord i Berlin.
Leinen takker ja uten å kjenne offerets identitet, og blir sjokkert når det viser seg å være Jean-Baptiste Meyer (Manfred Zapatka), den elskverdige mannen som var hans reservepappa gjennom oppveksten.
Han tar likevel saken, men Collini nekter å forklare seg om motivet. Når Leinen selv begynner å lete etter forbindelsen mellom morder og offer, kommer han i skvis mellom sine forpliktelser til sin klient og de gjenoppvekkede følelsene for Meyers datter, Johanna (Alexandra Maria Lara).
ANMELDELSE: «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret» er en glimrende oppfølger
Tror ikke på alt som blir fortalt
«Collini Case» er løst inspirert av en virkelig sak, men avviker på en rekke punkter som gjør dette mer til en rettsalsfantasi enn noe som kunne ha skjedd i virkeligheten.
Det er spesielt søkt at en advokat med en nær forbindelse til offeret skal forsvare gjerningsmannen. Nye vitner og ferskt bevismateriell presenteres omtrent på innfallsmetoden. Og i flere scener fra vitneboksen skildres kun deler av ulike handlingsforløp, slik at resten kan deles med publikum gjennom tilbakeblikk først senere i filmen.
Jeg har riktignok ingen erfaring fra ekte rettsaker, men i «Collini Case» virker det åpenbart at prosedyrene er tilpasset dramaturgien, og ikke omvendt. Det behøver ikke nødvendigvis være en problematisk tilnærming, men i denne filmen er effekten den at jeg ikke helt tror på alt som blir meg fortalt.
Elyas M’Barek er heldigvis god i hovedrollen som Caspar Leinen. Som fersk forsvarsadvokat er han våre øyne inn på arenaen der den verbale kampen skal utkjempes.
Selv om jeg ikke ett sekund tror på at han virkelig kunne settes på denne saken med sin inhabilitet, blir det klart og tydelig gjennom M’Bareks solide og sympatiske spill hvordan Leinen slites mellom sin lojalitet til de etterlatte og Collinis rett til et godt forsvar.
Det er også gledelig å se veteranen Franco Nero («Django – hevneren», «Die Hard 2», «Django Unchained» og «John Wick: Chapter 2») som Collini, en knust og resignert mann som helst vil ta med seg sine hemmeligheter til graven.
Nero har ikke mye dialog i filmen, men han bruker sine karakteristiske stålblå øyne effektivt til å fortelle omtrent alt man trenger å vite om Collinis sinnstilstand.
ANMELDELSE: «Follow Me» er en flat og forutsigbar skrekkfilm
Treffer en emosjonell nerve
Regissør Marco Kreuzpaintner forsøker å utfylle Leinen-figuren ved å trekke inn pizzabudet Nina (Pia Stutzenstein) i en slags assistentrolle og skape en slags forsoning med hans fremmedgjorte far (Peter Prager), uten at noen av delene får nok tid og rom til å bli til stort mer enn digresjoner.
Det skulle vært interessant å lese hva annet manusforfatterne Christian Zübert, Robert Gold og Jens-Frederik Otto har måttet fjerne fra boka av Ferdinand von Schirach, som filmen er basert på.
Den mest interessante forbindelsen, er forholdet mellom Leinen og hans gamle rettslærer, professor Mattinger (Heiner Lauterbach), som nå representerer Meyers etterlatte i rettsaken. Innledningsvis har Leinen stor respekt for Mattinger, noe som skaper dramatikk når han må stå imot ham senere.
ANMELDELSE: Millie Bobby Brown gjør «Enola Holmes» severdig
«Collini Case» har noen høydepunkter der både manus, regi og skuespill virkelig treffer en emosjonell nerve. Slik saken utvikler seg, er det lett å forstå de sterke følelsene som er i sving, og man blir berørt av de involvertes opplevelser, både i nåtid og fortid.
Filmen har en klar dramatisk stigning mot et klimaks som inviterer seeren til ettertanke og refleksjon.
Hvordan filmen kommer seg dit, er det ett og annet å utsette på, men «Collini Case» er basert på en interessant idé som trekker sterke historiske linjer og kan utfordre din oppfatning av rett og galt.
