På kino: Filmskaper Charlotte Blom («Staying Alive») gjør sin andre langfilm med dramakomedien «Dianas bryllup». Dette er et lunt og kranglete tverrsnitt av et turbulent ekteskap.
Med en herlig autentisk tidskoloritt fra både 80- og 90-tallet, tar Blom oss gjennom livene til et ektepar som elsker hverandre intenst, men som ikke takler trynet på hverandre.
Det er morsomt – og ganske slitsomt, men Bloms manus har akkurat nok hjertevarme i seg til at man ikke ønsker å klore ut øya på de irriterende rollefigurene.
Fra Diana til Diana
29. juli 1981 – hvor var du da prinsesse Diana og prins Charles gifta seg? Hvis du husker det har du noe til felles med gjengen vi møter i «Dianas bryllup».
Historien starter samme dag som prinsessen av Wales gikk opp kirkegulvet i St. Pauls katedral i London i den berømte, voluminøse brudekjolen, samme dag som Terje og Liv gifter seg i kantina til Borregaard Industrier i Sarpsborg.
Marie Blokhus og Pål Sverre Hagen spiller Liv og Terje som elsker hverandre høyt, men som trenger et kurs i ekteskapelig kommunikasjon.
Den nyfødte datteren har de oppkalt etter prinsessa, og med Diana som narrativt anker blir vi nå fortalt en historie som spenner seg fra Dianas bryllup – til Dianas bryllup.
Troverdige klisjeer
Du har den rappkjefta mannemannen med halvskeivt etisk kompass, som synes kona si er «så jævla fin» når ting går bra, og en «jævla surfitte» når det går dårlig. Du har den forknytte nabokona som bare klarer å slå seg løs når hun er drita, og den usikre, men slibrige mannen hennes som sikler etter de pene jentene – rollefigurene i «Diana bryllup» er alle klisjeer.
Hverken Bloms manus eller skuespillerne som forvalter rollefigurene klarer å løfte dem ut av klisjegropa, men skuespillet er godt nok til at de to naboparene likevel fremstår som troverdige figurer på lerretet.
Marie Blokhus sin Liv, er en rolle hun har gjort før – morsom og laidback dame som ikke er så fin på det, men vet å si fra når noe blir for drøyt. Det er en rolle hun kler godt og samspillet hun har med Pål Sverre Hagen, som spiller ektemannen Terje, er bra.
Jeg tror på kjærligheten og lidenskapen de har for hverandre, samtidig som den konstante kjeklingen og kranglingen fremstår som realistisk. Dette er to mennesker som har tatt sine usikkerheter og mangler inn i det turbulente forholdet, noe som skaper en rekke situasjoner som igjen kommer til å prege datteren Dianas liv.
Ekteparet i nabohuset er mer outrerte, men fortsatt gjenkjennbare. Jannike Kruse er nydelig i rollen som Unni, som har et brennende hjerte for det britiske kongehuset, og som til tross for sin nevrotiske personlighet leter etter mer lidenskap i livet.
Hennes forhold til mannen Jan, glitrende spilt av Olav Waastad, er en direkte kontrast til Terje og Liv sitt ekteskap, men som fortsatt er like dysfunksjonelt på en annen måte.
Tar tidskoloritten på kornet
Jeg ler ikke veldig mye av «Dianas bryllup», men filmen er underholdende nok i de mange tilspissede, men relaterbare livssituasjonene.
Og jeg koser meg spesielt med 80-tallskoloritten som er veldig på kornet uten å overdrive. Det er interessant å se hvordan Charlotte Blom problematiserer hvordan det for mange var helt innafor å ta seg en real fest, selv om barna var hjemme.
Filmen blir aldri sylskarp satire på noe tidspunkt, men det tror jeg heller ikke Blom forsøker seg på heller. Og «Dianas bryllup» fungerer helt fint som ekteskapelig relasjonskomedie.
