På kino: Jeg skal innrømme at mine forventninger til oppfølgerfilmen «Trolls – Verdensturné» muligens ikke var de største, selv om den ble en digital suksess på det amerikanske hjemmemarkedet i sommer.
Filmer med lykketroll høres nemlig ut som merchandise-drevet kommersialisme uten kunstneriske motivasjoner.
Så viser dette seg altså å være en morsom, musikalsk og fargesprakende film, der ordet «fargesprakende» egentlig ikke er dekkende nok for det ekstreme regnbueshowet øynene blir utsatt for.
Dette er som å få sukkerspinn intravenøst i 90 minutter!
Humor med snert og brodd
Regissør Walt Dohrn og de fem (!) manusforfatterne krydrer heldigvis filmen med overraskende sympatiske mengder humor med snert og brodd, mens Justin Timberlake og Ludwig Göransson har produsert et fengende soundtrack med både nye og gamle låter.
I tillegg er den digitale animasjonen imponerende detaljert, fantasifull og gjennomarbeidet. «Trolls – Verdensturné» er derfor bedre enn det mine fordommer tilsa.
ANMELDELSE: «Fargo» S04 er fremdeles obligatorisk kvalitets-TV
Hovedpersonene fra den første «Trolls» (2016), Dronning Poppy og kameraten Kvist, oppdager at det finnes fem andre land i trollverdenen. Alle sverger til hver sin musikksjanger, nemlig pop, rock, funk, country, klassisk og techno.
Dronning Barb fra rockelandet legger ut på verdensturné for å forene alle lykketroll med rock, og BARE rock. De fem andre landene står nå i fare for å miste strengene til sine sjangere, og Poppy og Kvist legger på vei i en luftballong for å stoppe dronning Barbs planer.
Underveis møter de mange store og små utfordringer, mens Kvist lurer på hvordan han egentlig skal fortelle dronning Poppy hva han egentlig føler for henne.
Frenetisk inferno av farger
Fra første stund eksploderer filmen i et frenetisk inferno av farger, med overlykkelige lykketroll designet for å overvelde deg med gode, glade følelser, men heldigvis med en tydelig ironisk distanse.
Filmskaperne er klar over figurenes iboende absurditet, og gjør mange humoristiske poenger av dette, ikke helt ulikt hvordan dette har blitt løst i de siste årenes LEGO-filmer. De treffer også godt med mange av beskrivelsene av den evige rivaliseringen mellom ulike musikksjangere, samt den skjønne smakløsheten i smooth jazz og morofaktoren i jodling.
Derfor kan det føles problematisk at rocken presenteres som den store, stygge ulven her, siden man kanskje egentlig håper at dronning Barb faktisk vinner og blir eneveldig hersker i Trollverdenen.
ANMELDELSE: Det er lett å forstå de sterke følelsene som er i sving i «Collini Case»
De fleste kommer til å se «Trolls – Verdensturné» dubbet til norsk. I den originale versjonen (som også vises) er det Anna Kendrick og Justin Timberlake som er stemmene til dronning Poppy og Kvist (som heter Branch på engelsk).
Om du ser mørkt på å se den norske versjonen, kan du beroliges med at Marion Ravn og Atle Pettersen gjør en fabelaktig innsats i Cathrine Bang Norums drevne dubberegi, både når det gjelder sang og dialog.
Vi vet jo at de kan synge, men også i fremføringen av replikker har de god timing på både komikk og føleri, i den grad filmen tillater det. Det er også kvalitet over stemmene i resten av det mangfoldige persongalleriet, med Tomine Harket som dronning Barb og Stian Presthus som Størsten blant høydepunktene.
Dessuten er Hank von Hell et helt riktig valg i rollen som den gamle Kong Trash, siden Ozzy Ozbourne er stemmen i originalversjonen.
Mangler en ny hit
Dubbingen løser også et annet problem godt, nemlig håndteringen av norsk mot engelsk i filmens mange låter. Cyndi Laupers «Girls Just Want To Have Fun», sunget av Anna Kendrick, Justin Timberlake med flere, blir uten problemer til «Troll vil ha det gøy» når den synges av blant andre Marion Ravn og Atle Pettersen.
Lana del Reys «Born to Die» med Kelly Clarkson på vokal blir «Født til å dø» når den synges av Malin Pettersen.
Og Tomine Harket veksler mellom norsk og engelsk når hun gjør «Barracuda» av Heart, «Crazy Train» av Ozzy Osbourne og «Rock You Like a Hurricane» av Scorpions minst like godt som Rachel Bloom i originalversjonen.
ANMELDELSE: «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret» er en glimrende oppfølger
Andre steder i filmen kan man nok få følelsen av den følger en spilleliste som blandes litt for kjapt, slik at ikke alle låter får utfolde seg særlig lenge før man må over til den neste. Filmen mangler også en ny hit som Justin Timberlakes «Can’t Stop the Feeling» fra den første «Trolls»-filmen.
Han forsøker med «Just Sing», men den er ikke like god, og gjør det musikalske klimakset litt antiklimaktisk.
Det samme gjelder tematikken som ligger i den overhengende historien, som er så enkel at den kan få plass i sangteksten «meget er forskjellig, men det er utenpå» fra Jo Tenfjord og Johan Øians barnesang «Noen barn er brune» fra 1960.
Likevel er «Trolls – Verdensturné» så full av oppfinnsomhet, musikalitet og fortellerglede at den lett kan anbefales til barn som trenger underholdning tilpasset det høye blodsukkeret de får etter alt kinosnopet.
