På kino: Den svenske regissøren Roy Andersson er en filmskaper som har klart den kunstneriske bragden det er å skape seg et helt særegent og originalt uttrykk.
«Om det uendelige» er nok en film hvor hans vemodige skråblikk spilles ut i nøye komponerte og arrangerte scener, hvor skandinaviske hverdagsmennesker konfronteres med seg selv og livets uendelige gråhet.
Det er nesten som en filmatisk variant av tegningene til Gary Larson i «Larsons gale verden». Andersson klarer å bygge en hel spillefilm av situasjoner som er ganske så universelle, samtidig som de er absurde og fulle av kreative, vittige og poengterte observasjoner.
HVEM ER HOVEDPERSONEN: Det ligger ofte en overraskende vending eller to i Anderssons nøye komponerte scener.
Foto: SF Studios / SF NorgeAnger, tvil, sjalusi og død
«Jo, jo», sier den gamle mannen da han blir konfrontert av sin kone som har et litt lysere syn på tilværelsen. «Jo, jo. Men det er jo så irriterende».
Og det er her, i smålighetenes tragedier at Roy Andersson fester sitt borende og tålmodige blikk. Han lesser på. Episode etter episode med hverdagens små tarveligheter og livets store spørsmål.
Scenene henger ikke sammen som en historie, og kun et fåtall av rollefigurene dukker opp flere ganger. Men de henger sammen. De handler om det uendelige.
Noen ganger trekkes store linjer til krig, ruiner og en diktators siste dager. Men oftere er det de små ting – en ødelagt sko, en baby som ikke vil smile på portrettet og en lege som kun praktiserer nestekjærlighet i kontortiden – som skaper friksjonen i gråheten.
Spennet i situasjonene blir stort. Og til tross for mange fantastisk gode scener, så sitter jeg ikke igjen med den samme dype gleden og begeistringen som jeg fikk fra Anderssons «Sanger fra andre etasje» (2000) og «Du levande» (2007).
De filmene bød på øyeblikk som festet seg med en kraft og en grubleglede som ikke treffer meg like sterkt i «Om det uendelige».
Men disse ordene skriver jeg noen timer etter å ha sett filmen. Uten å ha latt en eneste natts søvn fordøye dette filmatiske festmåltidet. Så kanskje vil jeg ha en annen oppfatning i morgen.
STEMNINGENS MAGI: Det er få filmskapere som makter å skape stemninger så sterke og nydelig menneskelige som det Roy Andersson får til.
Foto: SF Studios / SF NorgeAnderssons uendelig vakre gråhet
«Om det uendelige» består av en rekke frittstående kunstverk som kommer på løpende bånd, og magien oppstår i filmskaperens unike scenebygging og geniale romforståelse.
Han stiller opp sine motiver som til et fotografi, med et stillestående kamera som betrakter mens en situasjon utspiller seg.
Og her er det ikke bare manus og rollefigurer som er nøye konstruert og regissert. Andersson bygger, former og tilpasser sine kulisser med rene overflater og markante tilstedeværelser av arkitektur – noe som tilfører veldig mye stemning.
Nesten alt er presentert i et uendelig spekter av gråtoner, i hver eneste scene.
Perrongen er grå, benken er grå, søylen er grå og klærne til passasjerene er ulike varianter av grå. Selv om toget er blått, så er det grått. Bak der ruver den grå himmelen, og i dette landskapet kommer en kjæreste litt for sent til å ta henne imot.
Disse stilrene komposisjonene skaper en kontrast mellom menneske og omgivelse, og denne totale kontrollen gir Andersson mulighet til å si like mye med en rekvisitt eller en velplassert vegg som med replikker og handlinger.
Og «Om det uendelige» har mye på hjertet.
Dette er høykonsentrert livsvisdom som presenteres med en balansert dosering av sorgmunterhet og sosialrealisme. Jeg gleder meg allerede til å se den igjen.
«Om det uendelige» har kinopremiere fredag 9. oktober.
