Filmåret 2020 ble noe spesielt. Kinoene verden over har vært stengte i lengre perioder, og filmtilbudet har vært preget av pandemien.
Mange av de antatt største blockbusterne, som James Bond-filmen «No Time to Die», «Dune» og «Top Gun: Maverick» har blitt utsatt.
Og for første gang siden 2010 har det gått et helt kalenderår uten en ny superheltfilm fra Marvels gigantiske MCU-univers. «Black Widow» ble utsatt og kommer i 2021.
Likevel har det vært lyspunkt i kinomørket. Christopher Nolans «Tenet» har solgt over 180 000 billetter i Norge i høst. Og både «Børning 3» og «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret» har fått over 200 000 på kinobesøk.
2020: Årets beste serier
Selv om kinoene har mistet noen attraksjoner og sitteplasser, har strømmetjenestene hatt et godt år. Og vi ser tegn til at skjerm og sofa blir en stadig viktigere arena, også for de store filmene.
Med inntoget av Disney+ får vi storproduksjoner som «Mulan» og romjulsfilmen «Sjel» rett i stua. Amazon Prime serverte oss Sacha Baron Cohens «Borat»-oppfølger rett på døren.
Netflix har befestet sin posisjon som en av de mest produktive filmprodusentene med både popkornunderholdning som «Hubie Halloween» og Oscar-vennlige storfilmer som «Mank» og «Ma Rainey’s Black Bottom». Der kom også det første norske filmbidraget i år, nemlig skrekkfilmen «Kadaver».
Det har sørget for at 2020 har vært et ganske innholdsrikt filmår, som til tross for fraværet av de aller største kinosluggerne, har både underholdt og begeistret.
Filmene som nesten nådde opp på topp 10 (i alfabetisk rekkefølge): «A Hidden Life», «David Copperfields personlige historie», «Den gylne hanske», «iHuman», «Knutsen & Ludvigsen 2 – Det store dyret», «Little Women», «Saint Maud», «Selvportrett», «Tenet» og «The Peanut Butter Falcon».
Her er våre 10 favoritter fra året som har gått.
Sjel
Pixar har alltid fortalt historier med voksne undertoner, selv i sine mest barnevennlige filmer.
Med «Sjel» tar de et steg høyere opp i de voksnes rekker, med en underfundig utforsking av hva det vil si å være et menneske.
Regissør Pete Docters forrige film, «Innsiden ut», handlet om noe av det samme, men da var vi i sinnet til ei lita jente.
Nå er hovedpersonen en voksen jazzpianist, og hans kamp for å finne seg selv er dypere tematisk enn vi er vante til fra Pixar.
«Sjel» har kanskje ikke like gripende øyeblikk som for eksempel «Se opp» og «Innsiden ut», men filmen er moden, musikalsk og underholdende.
ANMELDELSE: Sjel – Modent, musikalsk og underholdende
«Sjel» har premiere på strømmetjenesten Disney + den 25. desember.
Fremad
Nok en Pixar-film på Topp 10-lista! «Fremad» treffer både hjerterota, lattermuskelen og underholdningsnerven.
Filmen tar oss med på en begivenhetsrik reise gjennom en magisk verden sammen med to brødre, samtidig som den handler om savn, kjærlighet og familiebånd på en måte som mange vil kunne relatere seg til.
Det er imponerende hvordan regissør Dan Scanlon får meg til å bry meg om et knippe animerte figurer, men de er så presist skrevet og godt designet at det er lekende lett å få sympati for dem og identifisere seg med dem.
«Fremad» er tuftet på tidløse elementer som Pixar vet fungerer godt, og kan derfor ikke ansees som et sjansespill, men selv om det grunnleggende er basert på velprøvde valg, er det mye rom for lek og eksperimentering innenfor de etablerte rammene, og her har Dan Scanlon og den rutinerte staben virkelig lekt og eksperimentert.
Resultatet er en fortreffelig animasjonsfilm.
ANMELDELSE: Fremad – Treffer både hjerterota og lattermuskelen
1917
«1917» er en fotografisk, scenografisk og fortellerteknisk bragd.Regissør Sam Mendes («American Beauty», «Spectre») tar oss med på en sømløs ferd over krigsmarkene i Frankrike under første verdenskrig, der spesielt fotograf Roger Deakins sitt arbeide imponerer stort.
Historien som fortelles er riktignok av det mer tradisjonelle slaget, og handler om to modige menn som uselvisk risikerer liv og lemmer for sine medsoldaters skyld.
Det finnes langt sterkere krigsfilmer med viktigere budskap, men «1917» imponerer med evnen til å la oss oppleve historien, som om vi befinner oss på slagmarken sammen med soldatene.
På dette feltet er den nesten like imponerende som Christopher Nolans overlegne «Dunkirk» og Peter Jacksons fantastiske dokumentarfilm «They Shall Not Grow Old».
ANMELDELSE: 1917 – En fortellerteknisk bragd
Et glass til
Det stilles automatisk forventninger til en film som gjenforener stjernelaget bak fantastiske «Jakten» fra 2012, nemlig regissør Thomas Vinterberg og skuespillerne Mads Mikkelsen, Thomas Bo Larsen og Lars Ranthe.Heldigvis innfris forventningene, for «Et glass til» viser seg å være en «dramedie» som er både morsom, trist og alt som finnes mellom ytterpunktene.
Tematikken er like komisk som den er problematisk, nemlig vårt forhold til alkohol og hvordan rusen påvirker vår oppførsel på godt og vondt.
Filmen er preget av skuespill av høy kvalitet i alle roller, mens manuset, skrevet av regissøren selv sammen med Tobias Lindholm, har både skarp dialog og smarte vinklinger.
Vinterberg veksler vellykket mellom tull og alvor på en måte som gjør «Et glass til» både underholdende og foruroligende på samme tid.
«Et glass til» diskuterer vårt forhold til alkohol på en måte som fremstår både som en feiring og en advarsel. Den moraliserer ikke, men tvinger seeren til å vurdere egne holdninger, slik alle gode filmer gjør.
ANMELDELSE: Et glass til – underholdende og foruroligende på samme tid
Parasitt
Den koreanske regissøren Bong Joon-Ho har skaffet seg litt av et renomme etter filmer som «The Host», «Snowpiercer» og «Okja». Aktelsen vil bare øke etter «Parasitt», en fabelaktig blanding av flere sjangre, som smelter sammen til en enormt underholdende historie man både kan le og grøsse av.
Filmen skildrer hovedfigurenes desperasjon etter å klatre på samfunnsstigen med noen ville veivalg som det er en fryd å være med på.
Den kan være hysterisk morsom i et øyeblikk og knusende sørgelig i det neste, for så å være regelrett brutalt voldsom.
Bong Joon-Hos ypperlige fortellerteknikk gjør at alt føles naturlig. Det er ingen tonale problemer i overgangene mellom filmens mange stemningsbrudd. «Parasitt» er vanskelig å plassere i en bestemt sjanger.
Den er både en bitende komedie, en spennende thriller, et bittersøtt familiedrama, en urovekkende skrekkfilm, og sikkert noen til, men er like god i hvilket som helst av sjangerelementene.
ANMELDELSE: Parasitt – en fryd å være med på
For Sama
Den syriske borgerkrigens menneskelige kostnader kunne knapt vært sterkere skildret enn i denne Oscar-nominerte og BAFTA-vinnende dokumentarfilmen. Journalist Waad Al-Kateab filmet hverdagen på et provisorisk sykehus i krigsherjede Aleppo over en femårsperiode som kulminerer med Assad-regimets fem måneder lange beleiring av byen i 2016.
Hun har skapt et gripende, engasjerende og dypt provoserende dokument av over 500 timer med opptak, sammen med co-regissør Edward Watts og klipperne Chloe Lambourne og Simon McMahon.
Den resulterende filmen er full av sterke inntrykk, vonde skjebner og voldsom død, men forteller samtidig om håp, livskraft, kjærlighet og samhold.
Det gjør at man sitter igjen med en tro på det gode i mennesker, selv under de verst tenkelige omstendigheter. «For Sama» er en glimrende dokumentarfilm, som gir et unikt innblikk i prøvelsene og lidelsene som ligger bak nyhetsbildet.
ANMELDELSE: For Sama – så sterkt at det er vanskelig å ta det inn over seg
The Lighthouse
Den amerikanske regissøren Robert Eggers imponerte stort med spillefilmdebuten «The Vvitch: A New-England Folktale» i 2015. Hans andre film bekrefter at han er i besittelse av et eksepsjonelt talent.
«The Lighthouse» er nemlig et skrekkfylt drama fra havgapet, med en hypnotiserende historie og Willem Dafoe og Robert Pattinson i fantastiske roller.
Skillet mellom drøm og virkelighet viskes ut, og vi føres gradvis inn i galskapen som vekkes av full isolasjon, nådeløse naturkrefter og et betydelig inntak av alkohol.
«The Lighthouse» er en dypt imponerende film med stilsikker regi, skuespill av ypperste slag og et ekstremt gjennomført uttrykk som skaper en tjukk atmosfære av frykt og galskap. Dialogen refererer selv til Herman Melvilles klassiske roman «Moby Dick», men man kan også ane inspirasjoner fra gresk mytologi og tidligere århundrers skrekkhistorier.
ANMELDELSE: The Lighthouse – kompromissløs havskrekk
Kunstneren og tyven
«Kunstneren og tyven» er en mesterlig dokumentarfilm som utfordrer våre fordommer. Filmen har mange oppsiktsvekkende sider. En av dem er at den ble påbegynt uten at regissør Benjamin Ree (kjent for Magnus Carlsen-dokumentaren «Magnus») kunne vite hvilken unik historie som lå foran ham.
Utgangspunktet er hvordan den tsjekkiske kunstneren Barbora Kysilkova ble frastjålet to store malerier fra et galleri i Oslo i april 2015, og deretter opprettet et varmt og uventet vennskap med den ene tyven.
Ree har skapt et fascinerende portrett av to personer med et helt spesielt forhold til hverandre, der dynamikken plutselig endrer seg foran øynene våre. «Kunstneren og tyven» dokumenterer deres historie både varmt, sårt og hudløst.
ANMELDELSE: Kunstneren og tyven – Mesterlig dokumentarfilm som utfordrer våre fordommer
Gunda
Dyr er også skapninger. Det må være budskapet i norskproduserte «Gunda», en briljant dokumentar med poetiske kvaliteter, regissert av russiske Victor Kossakovsky.
Filmen gir oss et nærgående innblikk over tid i tilværelsen hos purka Gunda og hennes nyfødte kull.
«Gunda» handler tilsynelatende om veldig lite, men egentlig inneholder den alt fra fødsel, oppvekst, lek og læring til undring over livets gang. Dette er en briljant studie av miljøer de fleste av oss aldri ser, eller tar oss tid til å studere.
Disse dyrene blir figurer man knytter emosjonelle bånd til, samtidig som det siger inn en anerkjennelse av at dette også er dyr vi slakter og eter.
Filmen kulminerer med en naturlig og nødvendig konsekvens av gårdsdriften. Virkeligheten slår inn i en opprivende scene som gjør vondt i all sin enkelhet. Denne enestående avslutningen har en emosjonell slagkraft som overrasker, og gir «Gunda» en mørk dybde og mening.
ANMELDELSE: Gunda – Briljant dokumentar med poetiske kvaliteter
Mank
David Fincher har laget sitt eget mesterverk i skyggen av «Citizen Kane»!
«Mank» er et berusende blikk på møkka bak kulissene i 1930-åras Hollywood, når manusforfatter Herman J. Mankiewicz skriver Orson Welles’ klassiker, og filmen speiler «Kane» på mange måter, både i form, uttrykk og handling.
Dette er ikke bare en nostalgisk hyllest til filmbyens gullalder, men også en parallell til vår egen tids maktkamp mellom kunst, finans og harde politiske motsetninger.
Fincher regisserer en jazzfest av en film som virkelig lever, med forheksende bilder, gnistrende dialog, hypnotisk musikk og ypperlig skuespill, særlig av Gary Oldman i nok en fantastisk hovedrolle som garantert vil få en av filmens mange fortjente Oscar-nominasjoner.
ANMELDELSE: Mank – vil garantert få mange fortjente Oscar-nominasjoner!
