PÅ KINO OG STRØMMING FRA 10. DESEMBER 2020: Det er straks 20 år siden «Mongoland» overrasket det norske kinopublikummet og filmbransjen og etablerte Stavanger som en spennende filmby.
I anmeldelsen jeg skrev den gangen, sto det blant annet dette: «Med en enkel og romantisk historie – krydret med morsomme digresjoner og gnistrende skuespillerprestasjoner – er «Mongoland» utvilsomt en av årets kuleste filmer!»
Dette utsagnet gjelder fremdeles, og når den nå relanseres på flere kinoer og strømmetjenester i en restaurert utgave, er det gledelig å kunne konstatere at filmen ikke har mistet et fnugg av sin friske sjarm, varme humor og vimsete fortellerglede.
ANMELDELSE: «The Midnight Sky» er i full stand til å glede sci-fi-hjerter
Leter etter Kristoffer
Pia kommer hjem til Stavanger på lille julaften for å lete etter kjæresten Kristoffer. De har ikke sett hverandre på lenge, og forholdet er uavklart, men det viser seg å være vanskelig å finne ham.
Hun legger ut på en liten odyssé gjennom Stavanger, med stadige avledninger og distraksjoner, forfattet av Arild Østin Ommundsen, Gro Elin Hjelle og Eigil Kvie Jansen.
Hun møter blant annet en drosjesjåfør (Terje Torkildsen) som ikke vil drive veldedighet, briten Wayne (Reidar Ewing) som pusser opp en Ford Mustang, kameraten Vegar (Vegar Hoel) som ikke vil ha sex med kjæresten Silje (Silje Salomonsen), wannabe-rapperen Gary (Gary Cranner) som egentlig ikke har så mye å rappe om og Marko (Marko Iversen Kanic) som gir vekk øl mot balltreslag.
Til og med julenissen (Eigil Kvie Jansen) gjør en viktig gjesteopptreden.
LES: «Mongoland» endra livet til de som lagde den
Det er noe med den løsslupne og anarkistiske stemningen i «Mongoland» som gjør den uimotståelig, og det virker unødvendig å sette fingeren på en og annen filmatisk svakhet.
Det føles som den nærmest sprekker av skaperkraft og innsatsvilje, kanskje i visshet om at den ble laget på dugnad for knapper og glansbilder, og at teamet måtte kjempe en hard kamp mot den etablerte filmbransjen for i det hele tatt å få filmen vist på kino (og i dag hadde de nok vært helt nødt til å endre tittelen).
I ettertid er det sprøtt å tenke på at den fikk premiere i januar 2001, når den åpenbart skulle vært den store julefilmen en måned tidligere. Likevel ble den sett av 100.000 på kino, et nærmest utenkelig godt resultat for en billig «amatørfilm» med ukjente folk både foran og bak kamera.
ANMELDELSE: «The Eight Hundred» sparer verken på kuler, krutt, blodsprut eller sterke følelser
Formidabel arv
Pia Tjelta filmdebuterte i hovedrollen som Pia, og var bare en umiddelbar stjerne med stor kameratekke og et spennende uttrykk. Kristoffer Joner hadde allerede vist seg frem i tv-serien «Offshore» og Pål Jackmans «Detektor», men det var rollen som kule og kjekke, men nevrotiske Kristoffer i «Mongoland» som for alvor satte ham på det norske filmkartet.
Og det er påfallende hvor mange andre fjes i filmen som senere har gjort seg sterkt bemerket i norsk film, som Vegar Hoel, Kyrre Haugen Sydness, Pål Jackman, Stian Kristiansen, Gary Cranner, Silje Salomonsen og Marko Iversen Kanic, samt regissøren selv, Arild Østin Ommundsen.
Også produsent Ingrid Festøy Ottesen, klipper Erik Andersson, komponist John Erik Kaada og fotograf Trond Høines hadde «Mongoland» som startpunkt for sine karrierer, som viser hvilken formidabel arv denne lille filmen har etterlatt seg.
ANMELDELSE: «Alle må dø» er tam hytteskrekk
Nå relanseres altså «Mongoland» i restaurert drakt, og det er tydelig at noe har skjedd. De sort-hvite nåtidsscenene er skarpere og krispere enn på den for lengst utgåtte DVD-versjonen fra 2001 (som utrolig nok er den eneste fysiske utgivelsen av filmen), mens fargebildene fra tilbakeblikkene på Pia og Kristoffers forhold er varme og inviterende.
Bildene har et yrende liv av filmkorn, men også mange flekker og noen striper. Det gjør egentlig ikke så mye, for «Mongoland» har alltid vært litt lurvete i uttrykket, understøttet av Cloroform/John Erik Kaadas underfundige skranglemusikk. Det er faktisk god grunn til å påstå at lo-fi-kvalitetene kler filmens miljøskildringer og personkarakteristikker.
Det er kjent at Arild Østin Ommundsen og Co går svangre med planer om en oppfølger, der vi skal få møte flere av de samme figurene 20 år etter, og kan man jo håpe en lignende tilnærming. Originalen står seg nemlig overraskende godt, og det finnes knapt andre norske julefilmer med like skyhøyt gjensynspotensial.
Filmen vises på kino (på ulike datoer) i Stavanger (Sølvberget cinematek, ODEON og Tou Scene), Sandnes (ODEON), Jørpeland (Strand Kino), Oslo (Filmens Hus), Tromsø (Verdensteateret), Lillehammer, Nordreisa, Flekkefjord, Cinemateket i Bergen og Cinemateket i Trondheim. Den kan også leies hos Nettkino og Altibox.
