PÅ KINO 11. DESEMBER OG PÅ NETFLIX 23. DESEMBER 2020: George Clooney lærte åpenbart en hel del om å lage science fiction-film da han spilte i Steven Soderberghs «Solaris» (2002) og Alfonso Cuaróns «Gravity» (2013). Nå viser han seg nemlig som en habil sci-fi-regissør selv.
«The Midnight Sky» er en interessant sjangerøvelse, der store spørsmål stilles innenfor et ambisiøst rammeverk. Det handler om hvordan vi kanskje må finne en ny planet, hvis vi ødelegger den vi bor på. Historien har noen litt for oppskriftsmessige hindre på veien, noen svake tilbakeblikk og et emosjonelt klimaks som er litt enkelt å gjennomskue.
Filmen ser og høres fantastisk ut, blant annet på grunn av imponerende foto, lekre effekter, spennende scenografi og evokativ musikk, slik at «The Midnight Sky» er i full stand til å glede sci-fi-hjerter, selv om den ikke når opp til Clooneys tidligere bedrifter i verdensrommet.
Rammes av en katastrofe
I 2049 rammes verden av en katastrofe og et stort observatorium i Arktis evakueres under panikkartede omstendigheter. Bare den syke og desillusjonerte Dr. Augustine Lofthouse (George Clooney) velger å bli igjen, men oppdager noen dager senere et gjenglemt barn på basen, Iris (Caoilinn Springall).
Samtidig forsøker han å kontakte mannskapet på et romskip på vei tilbake fra et opphold på en fjern planet for å advare om det som venter dem.
Sully (Felicity Jones), Ade (David Oyelowo), Maya (Tiffany Boone), Sanchez (Demián Bichir) og Mitchell (Kyle Chandler) har vært for langt unna til å ha radiokontakt med jorda, og aner ikke hva som har skjedd.
Spektakulært romskip
Skuespilleren Clooney er god på å formidle hovedfigurens ensomhet på den stille basen og sorg over sine forspilte sjanser og verdens bedrøvelige tilstand. Regissøren Clooney er god på å skildre den monotone tilværelsen i isødet og skaper flere effektive spenningsscener av romskipets problematiske retur mot jorda.
Det er gode kontraster mellom de spede forsøkene på å opprette en slags kontakt mellom Augustine og stumme Iris og de effektfylte katastrofesekvensene der det spektakulære romskipet må repareres under vanskelige omstendigheter.
Dramatikken blir ivaretatt både på det indre og ytre plan, selv om noe av det føles som overfladiske hendelser som ikke nødvendigvis har noe med den sentrale tematikken å gjøre. Tilbakeblikkene på den yngre Augustine (Ethan Peck) og hans tvilsomme livsvalg, er for korte og vage til å gjøre inntrykk, og mannskapet på romskipet er også forbausende kjedelig fremstilt.
ANMELDELSE: «Alle må dø» er tam hytteskrekk
Vekker nye spørsmål
Manuset til «The Midnight Sky» er skrevet av Mark L. Smith («The Revenant», «Overlord», «Vacancy»), basert på romanen «Good Morning, Midnight» av Lily Brooks-Dalton. Som all god science fiction lar den være å gi svar på alt den får oss til å undre på, selv om konklusjonen vekker nye spørsmål man gjerne skulle hatt svar på.
Filmen har noen spenningsfremmende plotelementer som strengt tatt er unødvendige, og en fin vending som kanskje ikke er så vanskelig å forutsi, men gir en emosjonell uttelling som man likevel skulle ønske var sterkere.
De tekniske merittene er i hvert fall åpenbare, Clooneys skuespill er sugende mørkt, og hans regi er moden og reflekterende. Vi får til og med et slags norsk innslag i filmen, slik at «The Midnight Sky» er et solid valg for alle som elsker stor og buldrende science fiction som samtidig tør være liten og intim.
