PÅ KINO 29. JANUAR 2021 (RELANSERING): Terrorens nådeløse ondskap lyser ubarmhjertig mot oss i den sterke og knusende filmen «Attentat Hotel Mumbai». Den gikk på kino i 2019, men får nå en ny runde med «Attentat» lagt til den norske tittelen.
Historien er dessverre basert på virkelige hendelser. Terrorangrepet i den indiske millionbyen i 2008 skildres med en utmattende råskap, der ofrenes desperasjon og gjerningsmennenes hensynsløshet preger alle scener.
Regissør Anthony Maras holder oss i et jernhardt grep omtrent fra første stund, og lar oss ikke slippe billig unna. Filmen hans gir oss en indikasjon på hvordan det kan ha fortonet seg å være tilstede, og den skildrer avmakten man kan ha følt på i møte med de islamistiske terroristenes totale mangel på empati og medmenneskelighet.
«Attentat Hotel Mumbai» settes straks på lista over svært gode filmer som jeg nødig vil utsette meg for en gang til, men som det føles viktig å ha sett.
ANMELDELSE: Netflix-filmen «The Dig» kunne like godt hete «Med spaden på rette staden»
Vil drepe flest mulig
Filmen starter med å vise en gruppe unge menn med store ryggsekker som ankommer Mumbai i gummibåt, setter seg inn i flere taxier og blir kjørt til ulike bestemmelsessteder.
Ett av disse er det fasjonable hotellet Taj Mahal Palace Hotel, der vi rekker å bli kjent med noen sentrale ansatte og gjester før terroren bryter løs.
Blant dem er kjøkkensjefen Oberoi (Anupam Kher), kelneren Arjun (Dev Patel), den russiske forretningsmannen Vasili (Jason Isaacs), ekteparet David (Armie Hammer) og Zahra (Nazanin Boniadi) og deres barnepike Sally (Tilda Cobham-Hervey).
Vi følger dem gjennom en rekke farlige situasjoner og akutte problemstillinger inne på hotellet, der terroristene går fra rom til rom for å drepe flest mulig.
Mesteparten er innspilt i et filmstudio i Adelaide i Australia, men noe er også filmet i Mumbai. Alt fremstår svært troverdig, både gjennom folkemylderet i filmens innledning og den komplette forvirringen som råder så snart terroristene begynner å skyte.
I motsetning til for eksempel Erik Poppes «Utøya 22. juli» og Paul Greengrass sin «22 July», har Anthony Maras valgt å vise en mengde blodige drap i «Attentat Hotel Mumbai».
Man får riktignok inntrykk av at vi spares for det aller verste, men det er likevel ubehagelig å se virkelige hendelser fra nær fortid bli gjenskapt på denne måten. Det kan også diskuteres om det strengt tatt er nødvendig å gå så hardt til verks for å hamre inn budskapet.
ANMELDELSE: Justin Timberlake gjør sin hittil beste filmrolle i «Palmer»
Hjerteskjærende intensitet
Filmen inneholder mange spenningsmomenter der figurer må fra A til B av ulike årsaker, eller ta stilling til andre kinkige utfordringer på kort varsel.
Historiens kanskje sterkeste del omhandler ekteparet som skilles fra sin baby og deres barnepike, og kampen for å finne sammen igjen. Alle skjønner hva som står på spill, og rollefigurene tolkes med en hjerteskjærende intensitet av Armie Hammer, Nazanin Boniadi og Tilda Cobham-Hervey.
Det er tilsvarende skummelt å se terroristene, overbevisende spilt av blant andre Suhail Nayyar, Manoj Mehra og Dinesh Kumar.
De fremstår både fullstendig nådeløse og håpløst naive på samme tid, drevet av en forkvaklet tolkning av islam som kan virke både irrasjonell og vilkårlig, og styrt av en stemme på telefon som gir dem kalde instruksjoner om hvordan de skal drepe flest mulig mennesker.
ANMELDELSE: «Euphoria Special» er en rørende parentes før fortsettelsen
Man føler både på sinne og maktesløshet når man ser «Attentat Hotel Mumbai». Angrepet er godt kjent og dokumentert, men det er likevel sterkt å få begivenhetene fortalt på denne måten.
Hotellgjestene er så godt som fritt vilt for terroristene i timevis, uten at hjelpen kommer. Mens det her i Norge har blitt diskutert hvorfor det tok 72 minutter å arrestere terroristen på Utøya, tar det for eksempel en halv dag å mobilisere en innsatsstyrke fra Dehli til Mumbai, slik filmen beskriver det.
Man får et inntrykk av de menneskelige lidelsene og kostnadene, det beundringsverdige motet mange utviser, men samtidig nølingen, motløsheten og feigheten som det også er mulig å forstå.
Det filmen ikke er like god på, er å forsøksvis forklare terroristenes bakgrunn og deres motivasjoner. Man får inntrykk av at det handler både litt om religion og litt om penger, men her kunne filmen vært klarere. Bortsett fra det, gir «Attentat Hotel Mumbai» et skremmende bilde av hvor maktesløs man er i møte med moderne, meningsløs og morderisk terror.
