PÅ NETFLIX 29. JANUAR 2021: Et stykke britisk arkeologihistorie blir dramatisert til middels engasjerende effekt i «The Dig», inspirert av virkelige hendelser.
Carey Mulligan, Ralph Fiennes og Lily James topper ensemblet i en film som kanskje ikke utsetter dem for særlig store prøver, men de tilfører en udiskutabel kvalitetsfølelse sammen med Simon Stones habile regi.
Moira Buffinis manus, basert på John Prestons roman, har dessverre et springende fokus og noen merkelige avgjørelser, blant annet når det gjelder hvem som egentlig er filmens hovedfigurer.
«The Dig» er likevel en fin film som er lett å like, og med romantiske forviklinger blant arkeologer på den britiske landsbygda i gamle dager er det fristende å kalle den «Med spaden på rette staden».
ANMELDELSE: Justin Timberlake spiller sin hittil beste filmrolle i «Palmer»
Dragkamp om utgraving
I 1939 får den selvlærte arkeologen Basil Brown (Ralph Fiennes) et oppdrag fra Edith Pretty (Carey Mulligan). Hun vil at han skal utforske det hun tror er gravhauger på hennes eiendom i Sutton Hoo i Suffolk.
Brown finner snart noe som fanger interessen hos både det nærliggende Ipswich Museum og selveste British Museum, og det blir en dragkamp mellom partene om retten til å drive utgravingen.
Brown blir forsøkt presset ut, mens Edith sliter med dårlig helse, samtidig som andre verdenskrig er i ferd med å bryte ut. Det haster derfor med å finne ut hva som eventuelt skjuler seg i haugene før sjansen glipper.
Romantisk kobling
I filmens første del handler det først og fremst om forholdet mellom Basil og Edith, og det er visse antydninger til en mulig romantisk kobling. Det indikeres også at Brown kanskje kunne ha blitt en slags farsfigur for Edith unge sønn Robert (Archie Barnes), men så kommer plutselig Basils kone May (Monica Dolan) inn i bildet.
Filmens romantiske fokus kastes i stedet på den unge arkeologen Peggy Piggott (Lily James), som er gift med kollega Stuart Piggott (Ben Chaplin), men får et godt øye til Ediths kjekke nevø Rory Lomax (Johnny Flynn), som fotograferer utgravingen.
Insisteringen på å gjøre en film om arkeologi til et lettvint romantisk drama er besynderlig. Rory Lomax-figuren er til og med oppdiktet for å gi Peggy Piggott en kjærlighetskrise hun ikke hadde under den virkelige utgravingen.
ANMELDELSE: «Euphoria Special» er en rørende parantes før fortsettelsen
Gangbar underholdning
Filmens tekniske og kunstneriske kvaliteter er åpenbare. Suffolk (egentlig Surrey) ser flott ut gjennom fotograf Mark Eleys linse, som ofte trekker opp mot himmelen, mens komponist Stefan Gregorys smektende musikk skal få deg til å glemme at du ser en film om arkeologi.
«The Dig» er absolutt gangbar underholdning, men kunne vært enda bedre om filmskaperne hadde turt å stole på at den sentrale tematikken var sterk nok i seg selv.
Utover spenningen som er forbundet med selve utgravingen, kunne filmen spilt mer på figurenes funderinger om hvordan fortiden snakker til oss, og undring over hvilke spor som vil være igjen etter oss om tusen år. Det er mer fascinerende enn konstruert romantikk.
