PÅ VIAPLAY FRA 28. FEBRUAR: «Vi barna fra Bahnhof Zoo» tar 70-tallets sosialrealisme inn i et glossy retrolandskap og utvider en av Berlins mest kjente heroinhistorier.
Det er en nytolkning av dokumentarboken «Å være ung er for jævlig» (1978), hvor Christiane Vera Felscherinow fortalte om hvordan hun ble heroinavhengig som 14-åring.
Uli Edels filmversjon med samme navn fra 1981 ble en hardtslående skildring av ung virkelighet. Som fikk god publikumshjelp av at David Bowie spilte seg selv i en lengre konsertscene og sto for mye av musikken.
Serieversjonen foregår igjen i Berlin før murens fall, og David Bowie er igjen med på soundtracket, men i Philipp Kadelbachs regi er dette en epokeskildring som er dus i både tidskoloritt og realisme. Stilen preges av utstrakt bruk av montasjer, moderne popmusikk, timelapsevideoer og drømmende visualiseringer.
Handlingen er forutsigbar, serien er et par episoder for lang og rusbruken skildres med teskje. Men denne ungdomstragedien har flere dramatiske høydepunkt, og noen rollefigurer som virkelig lar oss kjenne på det vonde, nitriste og meningsløse i dopverdenens mørke kjellerkroker.
ANMELDELSE: It’s A Sin – en aldeles nydelig serie
Døden på Banhof Zoo
Vår hovedperson Christiane (Jana McKinnon) er en outsider som skyves vekk av sine foreldres skilsmisse og trekkes mot røykegjengen i skolegården.
Gjennom henne blir vi kjent med et knippe jevnaldrende mennesker som alle har sine grunner til å flykte inn i storbynatten. Med diskoteket «Sound» som første stopp, og Banhof Zoo som endestasjon.
Seriens to første episoder er god på å bygge et fengende og sympatisk rollegalleri. Spesielt episode to, satt til julefeiringen, klarer å formidle den vonde kontrasten mellom det som kunne vært, og de hendelsene som ødelegger alt.
Vi møter også et par minneverdige typer som gir litt sort humor i alvoret. Blant annet den keitete fabrikksjefen som samler på nazigjenstander og en veldig kontrastfylt dyrebutikkeier.
ANMELDELSE: Euphoria Special – En rørende prat om følelser
Ikke så opprivende som originalen
Sammenlignet med originalfilmen, er denne tilbakeskuende moderniseringen en relativt polert og lettfordøyelig versjon av Christianes liv.
Formspråket har ikke den rå realismen, de kvasse kantene og de bleke miljøskildringene av 70-tallets Berlin som ga autentisitet til Uli Edels film.
I 1981 ble Christiane spilt av den da 13 år gamle Natja Brunckhorst, noe som skapte en opprivende seeropplevelse og virkelig hamret inn de brutale sannhetene om hva barna ble utsatt for på Banhof Zoo. De unge tenåringenes vonde virkelighet er også fremtredende i serieversjonen, men den blir mildere med et rollegalleri fremført av skuespillere på rundt 20 år.
Dette er uansett ikke en serie som forsøker å ryste dagens publikum med betonghard narkovirkelighet. Den går for andre kvaliteter.
I takt med samfunnets økte forståelse for avhengighet, mental helse og sosiale konsekvenser skildres det her hele mennesker og komplekse årsaksforhold. Og serien gir større bakgrunn og mer dybde til fortellingen om barna fra Banhof Zoo.
Serien kobler også på en systemkritikk mot menneskene som utnytter de russyke tenåringene. Vi skimter hyklerske sexkjøpere, menneskehandel og pedofile nettverk av sexfester. Dette blir et litt uforløst bakteppe av karikerte skurker og situasjoner, men det gir en vesentlig dimensjon til historien.
ANMELDELSE: Ginny & Georgia – Sjarmerende, men rotete «Gilmore Girls»-hyllest
En overdose av sprøytespisser
Det er selvsagt en del scener som må med når en skal skildre heroinmisbrukere og prostitusjon på gaten og i kommunegrå blokkleiligheter. Men «Vi barna fra Bahnhof Zoo» serverer en overdose av sprøytespisser og hoder som hviler salig på skakke – langt mer enn vi trenger for å skjønne tegningen.
Et film- og serievant TV-publikum har sett dette utallige ganger før, og disse scenene gir serien en rytme av klisjeer. Vi vender tilbake til sølvpapiret og nålene. Gang etter gang.
Det oppleves som om regissør Philipp Kadelbach kompenserer for manglende dristighet i skildringen av det ubehagelige, med noe så kjedelig som mengde. Og i en serie som allerede er omstendelig i sine tallrike forfallshistorier og trekantdrama, er det seigt å sitte gjennom disse stadige gjentagelsene.
ANMELDELSE: Sigurd fåkke pult – mørkere, drøyere og mer ubehagelig
«Vi barna fra Bahnhof Zoo» leker seg med å viske ut skillene mellom realisme og drømmer, noe som kler en serie om virkeligsflukt godt.
Spesielt rundt Christianes venninne Babsi (Lea Drinda) blir synsbedraget en smart og vemodig måte å skildre hennes depresjon og sorg på.
Handlingsmontasjer satt til popmusikk med kunstferdig lyssetting er et stilistisk grep som gir lett tilgang til publikums følelsesregister, men det er stor variasjon i hvor dypt disse scenene når.
Noen ganger, som i sluttsekvensen av episode sju, klemmer crescendoet som ei pølseklype rundt hjertet, men andre ganger flates dramatikken ut ved å raske sammen et knippe sentimentale og handlingsavslørende øyeblikk, og legge stemningsførende pop over.
Det er lett å forestille seg at denne nytolkningen av «Å være ung er for jævlig» kunne grepet sterkere og hatt større relevans ved å legges til nåtiden. Det ligger en distanse i den nostalgiske neongløden og de oppstilte etterligningene av et fordums Berlin.
Men Philipp Kadelbach har skapt en underholdningsfokusert serie som på sitt beste begeistrer med nydelige låter, poetiske overflater og som evner å gi litt innsikt i hvorfor det å være ung, kan være for jævlig.
«Vi barna fra Bahnhof Zoo» har premiere på Viaplay den 28. februar. Anmeldelsen er basert på alle åtte episodene.
