På Netflix nå: Det er et hjertevarmt brev fra en gammel feminist til en yngre generasjon, Amy Poehler skriver med sin nye film «Moxie».
Filmen, som forsøker å fortelle en feministisk historie med humor og snert, vil gi unge jenter ammunisjon til å stå opp for seg selv og slå ned på sexisme i hverdagen.
Med Amy Poehler ved roret som regissør, hadde jeg imidlertid håpet at «Moxie» skulle bite litt mer fra seg.
Dessverre har ikke Poehler et godt nok manus å jobbe med, og filmen blir aldri mer enn en sjarmerende historie om et helt streit tenåringsopprør.
Anmeldelse: «Raya og den siste dragen» – Et vakkert og spennende animasjonseventyr.
Vivian har fått nok
«Moxie» er basert på Jennifer Mathieus roman med samme navn, og introduserer oss for Vivian, spilt av Hadley Robinson.
Den skoleflinke high school-jenta liker ikke å gjøre så mye ut av seg, men når den årlige lista over hvilke jenter som er mest pulbare, har best ræv og størst pupper, blir publisert av skolens fotballag, blir hun forbanna.
Hvorfor får de holde på? Hun er lei av trakassering og stygge kommentarer, hun er lei av skolens kjønnsdiskriminerende klesregler, og hun er lei av at skolens fotballtalenter tilsynelatende får lov til å gjøre hva de vil.
Når Lucy (Alycia Pascual-Pena), som ikke lar seg pille på nesa av skolens bøllete fotballstjerne, begynner i klassen til Vivian, får hun troa på at ting kan endres.
Inspirert av sin nye venninne begynner Vivian å grave i morens gamle Riot Grrrl-saker. Og i all hemmelighet lager og distribuerer hun en feminist-fanzine på skolen. Bladet «Moxie» får stor oppmerksomhet blant de kvinnelig elevene – skal de rett og slett gjøre opprør?
Anmeldelse: «Billie Eilish: The World’s a Little Blurry» – Overraskende nær, inderlig og engasjerende.
Platt manus
Jeg liker rammen for handlingen i «Moxie, men filmen er hverken så skarp eller så morsom som den forsøker å være.
Hadley Robinson og Alycia Pascual-Pena fungerer godt i sine roller. De har en naturlig kjemi og er begge troverdige som to jenter som har fått nok.
Likevel kommer vi aldri skikkelig under huden på dem, for manuset, skrevet av Tamara Chestna («After») og Dylan Meyer («Miss 2059»), gir dem lite å spille på.
«Moxies» mest interessante figur er gutten Vivian er forelsket i. Seth, spilt av Nico Hiraga, har en lun sjarm, samtidig som han også gir Vivian motstand der det trengs.
Men filmens skurk, fotballstjerna Mitchell, spilt av Patrick Schwarzenegger, fremstår som en ren karikatur av en mannssjåvinistisk drittsekk.
Ingen ekte Riot Grrrl
«Moxie» er lettsett underholdning man fint kan kose seg med. Den er litt morsom, men blir aldri verken skikkelig medrivende eller ordentlig engasjerende.
Med sitt utgangspunkt i den feministiske punkbevegelsen Riot Grrrl og den skarpe komikeren Amy Poehler som kaptein, så forventet jeg mer, men filmen lefler med tyngre tematikk uten at den tør å trå ordentlig ned i materien.
Det er ikke det at alt på død og liv skal være «Euphoria»-mørkt hele tiden, men i likhet med mange andre filmer fra den glattpolerte støpeskjeen til Netflix, blir «Moxie» for feig i møtet med vanskelige temaer.
Det gjør for eksempel at filmens pompøse finalescene føles hul, og ikke så slagkraftig som den kunne ha vært.
Da hjelper det ikke å pakke inn handlingen i et kult soundtrack gjennomsyra av feministisk punk og indie rock, fra blant andre Bikini Kill, Julie Ruin og The Linda Lindas. For selv om skinnjakka er på, blir dette et litt for tamt tenåringsopprør fra Netflix.
«Moxie» er tilgjengelig på Netflix.
