PÅ KINO 28. MAI 2021: Den som måtte betvile Anthony Hopkins sin legitimitet som Oscar-vinner over forhåndsfavoritten Chadwick Boseman, får alle tenkelige bevis på hans briljans i «The Father». Hovedrollen er et utstillingsvindu for den walisiske veteranens spennvidde, fordi den krever alt fra elskverdig sjarme og avvæpnende humor til bitende sarkasme og nærmest psykopatisk sinne.
Han er perfekt til å lede en rørende historie om de praktiske og emosjonelle utfordringene ved fremskreden demens, med like strålende Olivia Colman som utsøkt motspiller.
Samtidig strukturerer regissør og co-manusforfatter Florian Zeller handlingen på en smart og utspekulert måte som forvirrer seeren og kaster oss ut i den samme hjernetåka som dens tittelfigur befinner seg i.
«The Father» omhandler en problemstilling mange kan relatere seg til, og har en realistisk tilnærming til demens som anerkjenner både smerten og kjærligheten man føler overfor en forelder som er i ferd med å bli borte.
ANMELDELSE: Carey Mulligan storspiller i «Promising Young Woman»
Nekter å ha hjemmehjelp
Filmen starter med at Anthony (Anthony Hopkins) får besøk i leiligheten sin i London av datteren Anne (Olivia Colman), som forteller ham at hun skal flytte til Paris. Hun forbereder ham på at han kanskje må plasseres på et pleiehjem om han fortsetter å nekte å ha hjemmehjelp.
Faren blir provosert og ser ikke nødvendigheten i en assistent, men ser ut til å endre mening etter et møte med Laura (Imogen Poots). Mark Gatiss, Olivia Williams og Rufus Sewell spiller øvrige roller i filmen, men deres figurer og funksjoner bør man helst oppdage selv.
Det kommer stadig flere tegn på at farens virkelighetsoppfatning er uklar og springende, noe som påvirker publikums opplevelse, siden mye av historien representerer hans upålitelige perspektiv.
Usminket blikk på demens
«The Father» er basert på Florian Zellers eget teaterstykke «Le Père» fra 2012, som er spilt på over 40 teaterscener verden over, og ble filmatisert i Frankrike som «Floride» i 2015.
Zellers egen filmversjon gir et usminket blikk på demensens ringvirkninger, både for en selv og de pårørende. Man aner frustrasjonen og redselen som ligger bak når verken personer, situasjoner eller omgivelser stemmer med egen hukommelse.
Det Oscar-vinnende adapterte manuset av Zeller og Christopher Hampton har nemlig både flyktige frempek og tilbakeblikk og går av og til i sirkel med desorienterende effekt.
Enkelte visuelle elementer og biter av dialog kommer tilbake senere i filmen og får man til å revurdere scenene som introduserte dem. Slik var det kanskje også i Zellers opprinnelige teaterstykke, men at han greier å overføre det så stilsikkert til film i sin regidebut, er imponerende.
ANMELDELSE: «Army of the Dead» vil tilfredsstille de blodtørstige
Belyser store spørsmål
«The Father» skildrer effektivt Anthonys frykt for å gå seg bort i sitt eget hode, og datterens sorg over det som skjer med ham.
Samtidig gjøres det åpenbart gjennom Hopkins og Colmans praktfulle skuespill at de er glade i hverandre, men at datteren likevel er tvunget til å forholde seg til en realistisk horisont, både for farens og sin egen del.
Demens er en diagnose som rammer mange, og filmen belyser noen store, vanskelige og betente spørsmål som de fleste berørte en eller annen gang blir nødt til å ta stilling til.
«The Father» er så god at den mentale prosessen starter allerede i kinosalen, om man behøver det eller ikke, og lar samtidig Anthony Hopkins vise hvorfor han er en av verdens beste skuespillere.
