PÅ KINO 11. JUNI 2021: En assisterende statsadvokat i Los Angeles sier noe treffende, nemlig at kriminalitet er spennende. Kanskje er det noe av forklaringen på hvorfor dokumentarfilmen om bedrageridømte Waleed Ahmed er så underholdende, engasjerende og, ja, spennende.
Regissør Emil Trier skildrer hovedpersonens spesielle historie gjennom et rikt antall kilder og en effektiv blanding av arkivmateriale og gjenskapninger. Den smarte dramaturgien sørger for en jevnt stigende spenningskurve, der den ene ville utviklingen tar over for den andre.
Som tilskuer blir man sittende å klø seg i hodet av hvordan landets medie- og maktelite lot seg blende av Ahmeds røverhistorier, men samtidig gir filmen oss en klar forståelse for hvordan det kunne skje.
«Stol på meg» gir kanskje ikke alle svar man kunne ønske seg, men spørsmålene er godt stilt i en drøy historie om den norske Bieber-svindleren.
ANMELDELSE: «Demon Slayer: Mugen Train» byr på fargerik, heseblesende og oppfinnsom demon-action
En eneste stor bløff
Waleed Ahmed er den norske gründeren som vakte oppsikt i 2009, da han som 18-åring startet selskapet Grønt Norge med støtte fra Innovasjon Norge. Innsalget var et mobildeksel med solcellelading, som han påsto var oppfunnet av ham selv og hans samarbeidspartner.
Ahmed ble omtalt av flere nasjonale medier, deriblant oss i NRK, som ga ham vind i seilet med merkelappen «Norges Mark Zuckerberg» i en artikkel i 2011. Filmen viser også hvordan han fikk innpass hos næringsminister Trond Giske, ordfører Fabian Stang, det norske kongehuset og ledere i Oslos pakistanske miljø.
Selskapet og mobildekselet var imidlertid en eneste stor bløff, og da det ble avslørt av Dagens Næringsliv i 2012, stakk Ahmed av til USA, der han fortsatte sin svindleraktivitet. Da han forsøkte å lure en amerikansk investor til å kjøpe falske rettigheter til nordiske Justin Bieber-konserter, ble han arrestert av FBI og fikk en hard fengselsstraff på 11 år.
Emil Trier har den samme utfordringen som de som dokumenterte Steven Avery i serien «Making a Murderer» og Adnan Syed i podkasten «Serial», nemlig at subjektet sitter i fengsel og kan bare intervjues i korte strekk per telefon.
Vi ser Trier og produsent Nicolai Moland mislykkes med å få besøkstillatelse, mens Ahmeds brødre får innvilget det, men uten kamerafølge. Dette problemet har Trier og staben jobbet seg rundt ved å gjenskape flere av situasjonene Ahmed har befunnet seg i, med skuespiller Turab Awan som troverdig stand-in.
Waleed Ahmed er likevel med som stemme gjennom hele filmen, og forteller tilsynelatende åpent og ærlig fra fengselet om det han har gjort, selv om man iblant får følelsen av at han er litt forsiktig, nølende og ureflektert i sine innrømmelser og beskrivelser.
ANMELDELSE: «The Conjuring: The Devil Made Me Do It» er langdryg demonkrim
Har fått FBI i tale
Dokumentaren har et stort tilfang av kilder som kommenterer en person som må ha gjort et stort inntrykk på dem, siden de åpenbart husker ham veldig godt. Flere av de som ble lurt av ham står frem, inkludert Trond Giske, Fabian Stang og uheldige investorer, mens en stor tekstplakat annonserer at kronprins Haakon ikke har villet la seg intervjue.
Det imponerer at de blant annet har fått FBI-agenten som felte ham i tale, tilgang til FBIs egen overvåkingsvideoer, L.A.s assisterende statsadvokat og fire av fengselsbetjentene som voktet ham i ett av de mange fengslene han har sonet i.
Arkivklippene, gjenskapningene og vitnesbyrdene tegner et tydelig bilde av en sjarmerende, imøtekommende og intelligent person som virkelig kan snakke for seg. Det gjør det lett å forstå hvorfor alle lot seg blende av Ahmed, og hvordan han en stund faktisk lyktes med noen av sine svindler.
ANMELDELSE: «HAN» er en modig kommentar til kjønnsdebatten
Det filmen kanskje ikke lykkes fullt så godt med, er å forklare bakgrunnen for Waleed Ahmeds kriminelle løpebane. Det blir antydet at han ble mobbet i barndommen, at han kanskje har noe å bevise i forhold til sine mer vellykkede brødre og sent i filmen kommer også en avsløring som gir historien hans et nytt perspektiv.
Spørsmålet er, som Emil Trier betimelig stiller, om vi kan stole på det Ahmed forteller, eller om dette er nok et forsøk på vri seg unna konsekvensene for hans gjerninger.
Han vil antageligvis bli sendt tilbake til Norge etter at dommen er ferdig sonet neste år, og de konspiratorisk anlagte kan mistenke ham for å ønske å bidra til denne dokumentaren for å kunne myke opp opinionen foran hjemkomsten.
«Stol på meg» lar det imidlertid henge i lufta hvorvidt tittelens påstand faktisk holder vann. Det er en godt produsert film som kanskje ikke vekker beundring for subjektet, men skaper definitivt en stor forundring over historien hans.
