PÅ NETFLIX FRA 4. JUNI: «Sweet Tooth» er en humørfylt og stemningsfull eventyrserie som blander pandemi, fantasy og en hjertevarm roadtrip gjennom et postapokalyptisk USA.
Serien, som er basert på Jeff Lemires DC-tegneserie med samme navn, har mange plott, rollefigurer og handlingsmønster vi kjenner godt fra sjangeren. Fra det dødelige viruset, via den nådeløse militærskurken til den unge handlekraftige helten.
Men i konseptet om babyer som blir født som en blanding av dyr og mennesker, har serien en original og valpesøt vri på både superkrefter, håp og budskap.
Og i motsetning til mange dystopiske serier om livet etter virusdøden, så har «Sweet Tooth» en tilbakelent stil av økologisk landbruk, flanellsskjorter, cosplay-vennlige kostymer, mektig natur og et jordnært soundtrack av leirbålsrefreng.
Det er ikke alt som svinger hele tiden, men her er det rollefigurer det er lett å bli glad i. Og serien bør være ganske så midt i blinken for fantasyfans i starten av tenårene.
ANMELDELSE: Ragnarok S02 – Blir for tam
Tommy Jepperd (Nonso Anozie) har gjort mye han ikke er stolt over, men han forsøker å gjøre det rette med å hjelpe Gus overleve. Reisen de to setter ut på foregår i tidvis spektakulær natur. FOTO: Kirsty Griffin/Netflix
På reise gjennom et farlig og naturvakkert USA
For ti år siden inntraff «The Great Crumble», hvor et dødelig virus gikk globalt og mennesker begynte å føde hybridbabyer – mennesker med dyre-DNA.
Et av disse barna er Gus (Christian Convery), som er litt hjort og mye gutt. Han har vokst opp isolert i Yellowstone nasjonalpark, men en dramatisk hendelse gjør at han må ut i den store verden for å finne noen viktige svar.
Han møter vandreren Tommy Jepperd (Nonso Anozie), som motvillig hjelper den tillitsfulle 10-åringen. Det er nemlig svært farlig å ha gevir ute på veien. Hybridene har fått skylden for pandemien, og det er skuddpremie på Gus.
Det veves flere lag til både historien og tematikken, og gjennom tilbakeblikk og et utvidet rollegalleri får vi stadig vite mer om viruset, hybridbarna og en mulig kur.
ANMELDELSE: Pørni S01 – bobler over av livsglede og håp
Postapokalyptiske skildringer av et barn og en voksen på reise gjennom et herjet USA, pleier å være ganske så dystre greier.
Det skjer mye fælt i «Sweet Tooth» også, og det treffer ekstra nært å se munnbind, håndsprit og smittefrykt i skildringen av pandemiens innledende fase. Men historien har en iboende glede, og en vilje til å vise frem naturens skjønnhet, som gir serien en oppløftende stemning.
Frodig vegetasjon, bærekraftige oppfinnelser og USAs storslåtte villmark (for anledningen spilt inn på New Zealand) flytter fokuset fra død og ødeleggelse, og over på hva som kanskje ville overlevd og blitt enda vakrere hvis dagens overforbrukssamfunn kollapset.
Det kan oppleves naivt, og det skildres med en barnlig lekenhet. Men med blant andre folkrockerne i Grateful Dead på lydsporet, så er det en håpefull hippiestemning her – noen naturglade strømninger som pynter de dystopiske trekkene med blomsterkranser og drømmer om harmoni.
ANMELDELSE: Familien Mitchell mot maskinene – Forrykende fartsfylt og imponerende vellykket!
Netflix-strategien irriterer
Jeg tar meg i å tenke på Steven Spielberg flere ganger underveis i «Sweet Tooth». Serien er ikke på hans nivå når det gjelder magekriblende eventyrfølelse, men det er et rollegalleri som begeistrer og minner om hans lune skaperstil.
Og det stemningsvakre budskapet om å ikke frykte det og dem som er annerledes, høster også fra «E.T.»-regissørens familiefilmbragder.
Det er flere skuespillere som utmerker seg. Nonso Anozie, kjent fra «Game of Thrones», treffer veldig godt i blandingen mellom angrende synder og godlynt brumlebass.
Will Forte, som spiller pappaen til Gus, leverer noen nydelige scener utover i sesongen – spesielt i tilbakeblikkene. Og unge Christian Convery har all den sjarmen og uttrykksfullheten som trengs for å gjøre Gus til et naturlig og karismatisk midtpunkt for denne historien.
Det er også et par svakheter i rollegalleriet. Hovedantagonisten (Neil Sandilands) blir en ganske flat karikatur. Det glipper bitte litt for et par av barneskuespillerne i noen overganger. Og den allvitende fortellerstemmen til James Brolin sklir etter hvert over til å bli en vassen poesigenerator full av selvfølgeligheter.
ANMELDELSE: Minari – Det er lett å forsvare Oscar-prisen!
Jeg lar meg også irritere over at dette er nok en serie som er avhengig av å bli fornyet med en sesong 2 for å bli ferdig med historien i sesong 1.
Det er tydeligvis strategien til Netflix om dagen, men det oppleves noe uforløst å investere åtte timer i en serie bare for å innse at historien ikke blir ferdig før tidligst neste år – og det er kun hvis nok publikum ser første sesong.
Men disse små gnagsårene og større bransjeinnvendingene hindrer ikke «Sweet Tooth» fra å være en koselig, frisk og fengende etablering av eventyret.
«Sweet Tooth» har noen scener som gjør den for voldelig for de yngste, og Netflix har satt en forsiktig 13-årsgrense på serien. Men for store barn og ungdom som elsker fartsfylt fantasy med unge helter, gode hjelpere og tydelig samfunnskritikk, så er dette en anbefaling for sofasommeren.
«Sweet Tooth» har premiere på Netflix fredag 4. juni. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
