PÅ KINO FRA 16. JULI: 25 år etter at ikonet Michael Jordan gav tegneserieskurkene en lærepenge på basketbanen i «Space Jam» (1996), gjør superstjernen LeBron James det samme i «Space Jam: En ny legende».
Nostalgien for 90-tallet og gamle tegneseriehelter smøres tjukt på i referanser og stil, og spenningskurven er i stor grad den samme som i originalen.
Igjen får vår baskethelt hjelp av Snurre Sprett og hans helgærne venner fra Looney Tunes, og denne gangen er det en maktgal algoritme med primadonnanykker som er den store trusselen som må knuses på banen.
Resultatet er en spretten og fargespraglende film som treffer med tidsaktuell skurk, snurrige påfunn, dynamittlekre dunkskudd og sprudlende tegneserievold.
Dessverre blir det også en overdose med egenreklame for alle underholdningsproduktene WarnerMedia nå eier rettighetene til – så se opp for «Justice League», «Game of Thrones» og «Rick and Morty».
Og etter hvert som filmen følger sportskomediens forutsigbare formeloppskrift, så klarer ikke regissør Malcolm D. Lee å løfte siste akt fra å bli mer enn en transportetappe med enkle lærepenger som «ikke gi opp» og «vær deg selv».
*Herfra og ut vil det komme litt informasjon om handlingen i «Space Jam: En ny legende».*
ANMELDELSE: Black Widow – Underholder godt
NBA-stjerne mot stormannsgal algoritme
Warner har skapt en ny algoritme, Al-G Rhythm (Don Cheadle), som kan kopiere kjendiser slik at de kan være med i alle verdens filmer og serier, uten at selve mennesket trenger å møte opp foran kamera.
Men idrettsstjernen LeBron James vil ikke spille ball, og en grovt fornærmet Al-G Rhythm kidnapper derfor LeBron og hans sønn Dom inn til Warners serverunivers. De må selvfølgelig spille en basketkamp for å vinne sin tilbake sin frihet.
Og ja, LeBron har ikke vært en særlig forståelsesfull far for sin spillutviklende sønn, så kampen foregår i sønnens basketspill – hvor det er litt andre regler enn Lakers-stjernen er vant til.
Heldigvis for vår NBA-helt bor det allerede et basketlag, som spiller best uten vanlige regler, inne i Warners servere.
ANMELDELSE: Croods: En ny tid – Underholdende kulturkrasjkomedie
Al-G Rhythm er en passende skurk for filmens mediekritiske glimt i øyet og lekne metagrep. En algoritme som jobber for bedriftens stadige vekst, og som flørter med «robotene tar over»-frykt, er tematisk treffsikkert. Og Don Cheadle storkoser seg i sin heldigitale stormannsgalskap.
LeBron James gjør en grei jobb med å spille seg selv. Basketferdighetene er en attraksjon, og han har nok karisma til å skinne selvsikkert på det store lerretet.
Men, og her er det mulig det er gutten som vokste opp på 90-tallet som snakker, basketstjernen har ikke utstrålingen og tilstedeværelsen som gjør at han klarer å fylle Hollywood-skoene til Michael Jordan.
Likevel, i det overraskende seriøse samspillet mellom James og unge Cedric Joe (Dom) får filmen et hjerte som løfter «Space Jam: En ny legende» fra å kun være kult og popkulturelt underholdningsfjas, til en familiefilm med litt dybde og budskap.
De norske stemmeskuespillerne gjør en solid innsats, men i den norske oversettelsen (hvor også de virkelige skuespillerne er dubbet) blir replikkvekslingene, vitsene og følelsene litt stive.
ANMELDELSE: Familien Mitchell mot maskinene – Forrykende fartsfylt og imponerende vellykket!
Skamløs reklamefilm med dårlig selvinnsikt
«Space Jam: En ny legende» har nok saft i flaska til å være en kul og artig kinotur for både nye og gamle Tune Squad-fans. Og Besta er MVP denne gangen.
Men det er også en film som er skamløs i selvpromoteringen, og som mangler vesentlig selvinnsikt i sin metalek med egne produkter og egen rolle.
Som i den forrige «Space Jam»-filmen er antagonisten en representant for underholdningsbransjens blodige rovdrift på talentene de eier rettighetene til. I 1996 var det en nådeløs TV-sjef fra verdensrommet som ville sette jordens kjendiser i tvangsarbeid for å bedre seertallene. I 2021 er det overvåkingen av våre medievaner som gir et nytt verktøy til monstrene på toppen av medienæringskjeden.
Det er en relevant og treffsikker satire på en skremmende aktuelle medieutvikling, men dessverre feiger nye «Space Jam» ut lenge før brodden treffer der det svir.
For det første blir salgsavdelingen for ivrig med å stappe manuset fult av produktplassering for tilbudet du kan finne på den nye strømmetjenesten HBO Max. Det starter morsomt med smarte referanser, men ender strebersk med ren reklame – og en smak av grådig kommers.
For det andre tør ikke filmens manus ta et ordentlig oppgjør med Al-G Rhythm og kreftene som har skapt han. Filmen blunker medvitende til publikum, og vil at vi skal vite at Warner er klar over at Warner-sjefene kan være bitte litt kyniske. Men det mektige mediekonglomeratet tar egentlig ikke ta et fnugg av ansvar for sin egen rolle i dette hensynsløse økosystemet som herjes av en usunn og umettelig appetitt på innhold, forbrukervaner og kjendiser.
Det at filmen dekker over denne smått groteske blindflekken med en uskyldsren «snipp, snapp, snute» er provoserende, og det gir en hul følelse av at den egentlige skurken er ubeseiret når spillet avsluttes i «Space Jam: En ny legende».
«Space Jam: En ny legende» har norsk kinopremiere fredag 16. juli. Denne anmeldelsen er basert på den norske versjonen.
