PÅ KINO 18. MARS 2022: Den spanske mesteren Pedro Almodóvar har laget to filmer i en, og kanskje er det én for mye. «Parallelle mødre» handler nemlig både om morskap og et oppgjør med den spanske borgerkrigen.
Det kan fremstå litt uklart hvorfor Almodóvar ville kombinere disse historiene, men det finnes fellestrekk. Begge omhandler nemlig fysiske og emosjonelle bånd mellom foreldre og barn på tvers av generasjoner.
Almodóvar spinner en historie rundt denne tematikken som er både spennende, rørende og engasjerende, selv om tendensene til å henfalle til ukebladklisjeer av og til er der.
Penélope Cruz og Milena Smit er solide i hovedrollene, og tegner gode portretter av to ulike kvinner som likevel utvikler et bånd som skaper både vennskap og komplikasjoner.
Almodóvars kjennetegn er over hele filmen, og det er tydelig at han fremdeles har evnen og viljen til å lage film med sin særpregede stil, humor og menneskelighet, selv om han vil litt for mye i «Parallelle mødre».
LES: Den største filmen i Venezia er litt norsk
Skarpe og uventede vendinger
Janis (Penélope Cruz) og Ana (Milena Smit) møtes på sykehus når de føder hvert sitt barn. Begge er single og har blitt gravide uten å ha planlagt det, men der stopper likheten. 40 år gamle Janis har gledet seg til å bli mor, mens 18-årige Ana har gruet seg.
Det gryende vennskapet mellom dem skal etter hvert ta flere ganske skarpe og uventede vendinger som ikke skal avsløres her, men som vekker store etiske og moralske spørsmål ved figurenes valg, holdninger og reaksjoner.
Samtidig har filmen en ramme der Janis og datterens far, Arturo (Israel Elejalde), forsøker å få startet en utgraving av stedet der hennes oldefar trolig ble henrettet sammen med flere landsbyboere under den spanske borgerkrigen på 1930-tallet.
Det kan altså virke som to forskjellige historier, og selv om de nevnte fellestrekkene finnes, lar de seg ikke kombinere helt uten at det knaker litt i manusets konstruksjon.
Søker etter sannheten
Dette er først og fremst Oscar-nominerte Penélope Cruz sin film, for det er Janis vi følger tettest gjennom store personlige utfordringer og emosjonelle svingninger.
Cruz er troverdig som en kvinne plaget av samvittighet og slektslinjer, og som søker etter sannhet, tilgivelse og tilhørighet både i fortid og nåtid.
Den dyktige nykommeren Milena Smit får også utfylt sin rolle med en forhistorie, der filmen blant annet introduserer hennes karriereopptatte skuespillermor, Teresa (Aitana Sánchez-Gijón).
Hun forsvinner dessverre ut av filmen etter hvert, men gir publikum en forståelse for Anas ønske om frigjøring og selvstendighet, noe Milena Smit formidler gjennom prisverdig behersket og tilbakeholdent spill.
ANMELDELSE: «Candyman» kjører kroken i den amerikanske rasismen
Føyer seg pent inn i rekken
Både foto, klipp, musikk, scenografi og fortellerteknikk i «Parallelle mødre» er klassisk Almodóvarsk. Det gjør at man tilgir noe smårusk, som at musikken av og til høres ut som den kommer fra en thriller, og ikke et eksistensielt drama om mødre. Det var derfor litt overraskende at (den riktignok dyktige) komponisten Alberto Iglesias faktisk ble Oscar-nominert.
Lite gjør hans tilnærming til sin egen stil mer tydelig enn birolle-castingen av Rossy de Palma, som med sitt karakteristiske ansikt har preget 8 av Almodóvars filmer siden «Begjærets lov» i 1987.
Almodóvar er selvfølgelig kjent for sine mange filmer med sterke og utfordrende kvinneportretter, som i «Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd», «Høye hæler», «Alt om min mor», «Volver», «Snakk til henne» og mange flere.
«Parallelle mødre» føyer seg pent inn i denne rekken, med gode figurskildringer, en mangefasettert historie med flere overraskelser på lur, og en påminnelse om de sterke båndene som knytter oss alle sammen.
Han burde kanskje bare ha glemt borgerkrigen og fokusert helt og fullt på mødrene.
(«Parallelle mødre» ble anmeldt på filmfestivalen i Venezia i september 2021)
