PÅ KINO 24. SEPTEMBER 2021: «Smaken av sult» stiller det umiddelbare behovet man instinktivt får av en historie lagt til et restaurantmiljø. Filmen vekker virkelig appetitten, først og fremst for god mat, men også noe av det som livet ellers har å by på.
Regissør Christoffer Boe (kreditert som Hr. Boe) har nemlig laget et ganske fint romantisk drama om voksne relasjoner satt under press når det yrkesaktive livet kommer i konflikt med det private.
Selve kjærlighetsforviklingene blir ikke skildret på en oppsiktsvekkende frisk og spennende måte, men Katrine Greis-Rosenthal og Nikolaj Coster-Waldau spiller godt i hovedrollene, og historiens omgivelser innbyr til smaksopplevelser utenom det vanlige.
Jeg vet ikke hva kjøkkenpersonalet ved Norges fremste restauranter vil måtte mene om hvordan yrkesgruppen fremstilles i denne filmen, men for min del ser «Smaken av sult» ut som en troverdig og sannsynlig film om hva det koster både faglig og personlig å sikte mot stjernene, bokstavelig talt.
ANMELDELSE: «The Middle Man» er mørk, mystisk og tørrvittig
Sultne på suksess
Maggie (Katrine Greis-Rosenthal) og Carsten (Nikolaj Coster-Waldau) er gift, har to barn og driver en restaurant som har en stjerne i Michelin-guiden som sitt store mål. De er sultne på suksess, derav filmens tittel.
Kort tid etter introduksjonen forstår vi imidlertid at fasaden er i ferd med å slå sprekker og at Maggie har et forhold til en annen mann.
Christoffer Boe og Tobias Lindholms manus hopper frem og tilbake i tid, og skildrer hvordan hovedfigurene møttes, hvordan restaurantdrømmen ble født, og hvordan det harde arbeidet går ut over stabiliteten i ekteskapet.
Kokkeassistenten Frederik (Charlie Gustafsson) blir en viktig brikke, mens vi også ser hvordan barna Chloe (Flora Augusta) og August (August Christian Vinkel) påvirkes av foreldrenes stjernestrev.
Tomt trekantdrama
Nikolaj Coster-Waldau gikk i lære hos Michelin-restauranten Geranium i København som forberedelse til rollen, og for mine utrente øyne ser filmens restaurant ut som «the real deal». Det er nødvendig for at man skal forstå Carstens intensive engasjement og tunnelsynet som gjør ham blind for både konas og barnas behov.
Katrine Greis-Rosenthal er også interessant som fullverdig restaurantpartner. Mens Carsten har ferdighetene, er det Maggie som har de store visjonene, men hun har ikke det samme tunnelsynet, og har andre behov som kokkeassistent Frederik kan stille.
Det er ikke noe problem å forstå hvordan hun kan bli pirret av interessen fra den unge, kjekke Frederik, men utroskapsdelen av historien holder likevel en merkelig lav temperatur, som hindrer den fra å ha den nødvendige slagkraften.
Trekantdramaet som utvikler seg føles litt hult og tomt, og utvikler seg på en kiosklitterær måte som hemmer troverdigheten.
ANMELDELSE: «Kjære landsmenn» er en ujevn monarkikomedie
Yrkesliv mot familieliv
«Smaken av sult» har en fortellerstruktur som ved å hoppe frem og tilbake i tid gradvis avdekker hovedfigurenes drømmer, ambisjoner og vaklende lojalitet til hverandre. Den setter yrkesliv opp mot familieliv og viser hva det kan koste når det ene dominerer det andre.
Kjærlighetsproblematikken er ikke like sofistikert fortalt som skildringene av mekanismene og maktbalansen på kjøkkenet i restauranten, men Coster-Waldau og Greis-Rosenthals eminente spill, gjør Carsten og Maggie til et par man heier på, både i medgang og motgang.
Og hvor er det egentlig danskene klekker ut sine yngste skuespillere? Flora Augusta er knallgod som ei lita jente med en stor hemmelighet. Summen av alt gjør «Smaken av sult» til pen, liten film med høyere kvalitet på skuespillet og det filmatiske uttrykket enn det fortellertekniske.
