PÅ KINO 18. FEBRUAR 2022: «Spencer» åpner med en tekstplakat som sier at dette er en fabel om en sann tragedie. Tragedien er hvordan det – etter alt å dømme – arrangerte ekteskapet mellom prins Charles og prinsesse Diana (født Spencer) gikk i oppløsning på starten av 1990-tallet.
Regissør Pablo Larraín («Stem nei», «El Club», «Jackie») har diktet opp en interessant film som skildrer hvor utsatt og eksponert prinsesse Diana kan ha følt seg på den tiden.
Kristen Stewart spiller hovedrollen med et fantastisk blikk for små detaljer, fakter og bevegelser som vekker en umiddelbar gjenkjennelse, samtidig som hun ikke nødvendigvis forsøker å kanalisere virkelighetens Diana.
Stewart gjør sin egen modige og nyanserte tolkning av en av det 20. århundrets mest fotograferte, omtalte og omdiskuterte figurer, og hun er så god at hennes Oscar-nominasjon er fullt fortjent.
ANMELDELSE: «Benedetta» fremstår som en gammel manns skitne fantasier
Prinsesse på villspor
«Spencer» er ikke basert på virkelige hendelser, fordi ingen utenfor det britiske kongehusets indre krets kan vite hva som egentlig foregikk, men manusforfatter Steven Knight dikter klokt og sannsynlig hva som kunne ha skjedd bak fasaden.
Året er 1991, og prinsesse Diana (Kristen Stewart) er på villspor på flere måter. Hun kjører alene til den årlige julefeiringen hos dronning Elizabeths gods Sandringham, og må stoppe underveis for å spørre om veien.
Allerede her forstår man at Diana har latt seg falle utenfor kongehusets rutiner, uten egen sjåfør og sikkerhetsvakter, og skildringen av de neste dagene beskriver hennes ensomhet og utenforskap blant familiemedlemmer som ser på henne med bekymring.
Stewart formidler tydelig og effektivt Dianas frustrasjon over å bli stemplet som et uromoment, mens ektemannens åpenlyse forhold til en annen kvinne ikke adresseres, og hun lengter åpenbart tilbake til den hun en gang var, en Spencer.
Skildrer en annerledes Diana
Det må ha vært litt av en utfordring for Kristen Stewart å tre inn i denne rollen, kort tid etter at «alle» har sett Emma Corrines fantastiske spill som samme person i serien «The Crown».
Heldigvis er Stewart en så dyktig skuespiller at hun kommer godt ut av eventuelle sammenligninger, men også fordi hun tross alt skildrer en annerledes Diana fra en litt senere epoke.
Mens Corrine spilte den unge og naive utgaven, går Stewart løs på den 10 år eldre og mer livserfarne Diana, sliten og desillusjonert etter det som må ha virket som et helt liv med konstant oppmerksomhet.
Hun har klærne, frisyren og den poserende holdningen som man kanskje forbinder med Diana, men Stewart tilfører også rollen den tyngden og troverdigheten som trengs for å formidle figurens desperate og nærmest umulige posisjon.
ANMELDELSE: «Mord på Nilen» gjør akkurat det den behøver å gjøre, verken mer eller mindre
Kvelende pomp og prakt
Regissør Pablo Larraín har laget film om en annen sterk kvinnes skjebne tidligere, nemlig «Jackie», der Natalie Portman portretterte USAs tidligere førstedame Jackie Kennedy.
Også i «Spencer» møter vi en kvinne som kjemper mot sitt eget offentlige selvbilde og oppfatninger hos både opinionen og de hun har rundt seg.
Larraín rammer inn fortellingen med all den kvelende og stivbeinte pomp og prakt som man kan innbille seg at kongehuset omgir seg med på det fantastiske godset Sandringham, innspilt på Schloss Marquardt og Schloss Nordkirchen i Tyskland.
Skildringen av tjenerskapets lojalitet til kongehuset, men også forståelse for Dianas situasjon, kommer godt frem i de nydelige prestasjonene til blant andre Timothy Spall som den ulastelige adjutanten Major Gregory, Sally Hawkins som påkledersken Maggie og Sean Harris som den pliktoppfyllende sjefskokken Darren.
ANMELDELSE: «Marry Me» er en tullete, men trivelig romantisk komedie
Utsøkt fotografert
«Spencer» er utsøkt fotografert av Claire Mathon, både i overdådige interiørscener og praktfulle utendørssekvenser, mange av dem innspilt i Dülmen i Tyskland.
Estetikken gir assosiasjoner til alt fra Ridley Scotts «The Duellists» til Yorgos Lanthimos’ «The Favourite» og flere andre. Filmmusikken er mesterlig komponert av Jonny Greenwood fra Radiohead, som understreker historiens adelige miljø og tragiske trekk.
Filmen avsluttes med en litt for positivt ladet sekvens, der bruken av «All I Need is a Miracle» med Mike & The Mechanics er ment å skape kontraster, men føles hul og påklistret.
Det spørs også om ikke den ellers svært så dyktige klipperen Sebastián Sepúlveda burde ha begrenset bruken av litt overflødige stemningsbilder og drømmesekvenser, men dette er pirk.
«Spencer» er et nydelig filmet og fantastisk spilt drama som kanskje er en fabel, men virker å treffe skarpt med sine beskrivelser.
(«Spencer» ble anmeldt på filmfestivalen i Venezia i september 2021)
