PÅ KINO FRA 22. OKTOBER: «John – den siste norske cowboy» er et nært og lunt portrett hvor den norske dokumentarfilmskaperen Frode Fimland («Søsken til evig tid» og «Bergen – i all beskjedenhet») lar oss bli kjent med den norskættede rancheieren John Hoiland.
Den godlynte ungkaren på 94 år bor alene på en gigantisk gård i Montana, USA. Og selv om han kunne solgt eiendommen for millioner, eller i hvert fall leid inn hjelp og modernisert, så insisterer han på å drive med gamle metoder, gamle vedovner og faste rutiner.
Møtet med John er fylt med kunnskap, trivsel og vemod fra et langt levd gårdsliv, og tar oss med rett inn i en cowboymytologi godt kjent gjennom countrymusikkens frodige univers.
Det er en liten historie som fortelles, men John er en fyr som er verdt en countryballade på det store lerret.
ANMELDELSE: Reservation Dogs – En sorthumoristisk serieperle
Kanaliserer mye av USAs tapte uskyld
Johns far brukte trekkspillet til å spille seg over Atlanteren, fra Egersund til idylliske Big Timber. Der bygde han sin gård, og der bor John den dag i dag.
Han hogger ved, mater kyr og høster høy som han alltid har gjort. I det tempoet kroppen tillater, og i en rytme som lar vær og vind gi puls til arbeidsdagen. Og så er det jo litt ekstra spenning med gammel mann på glatte vinterdager.
Miljøskildringene er fulle av tradisjonsrik kulturarv hvor Montanas storslåtte fjellnatur fyller bildene, og Johns furete ansikt og hvite skjegg oser av en rancheiers livsvisdom. John er velsignet med samme finurlige tonefall som gjør filmregissør David Lynch («Twin Peaks») til en fengende forteller, og den gamle gårdbrukeren kanaliserer mye av USAs tapte uskyld i både lynne og syn på menneskets plass naturen.
ANMELDELSE: The French Dispatch – Ingen andre lager filmer som dette
Litt av gamlelandet har han også med seg. Hans fars norske salmebok er i god stand, og John baker potetlefser på samme måte som hans mor gjorde.
Sammen med kameraten Jim Larkin er John den siste som driver ranch på gamlemåten rundt Big Timber. Det sies i hvert fall i filmen. Og gjennom sitering av Kris Kristofferson-tekster, fnysing av moderne jordbruks sløseri og humrende forakt for tilflyttere med «pyntegårder», så er det liten tvil om at budskapet her er at det meste var bedre før.
Dette er heller ikke en film som søker større perspektiver eller kritiske blikk på Johns verdensbilde. Her holder vi oss til portrettets nærhet og lytter til hva den gamle mannen har å si.
Filmspråket er kledelig hverdagslig og enkelt i tempo og utsnitt, med drag av nøktern poesi og plass til en god utsikt når anledningen byr seg.
ANMELDELSE: Lucky – En munter reise mellom kaktuser og barvisdom
«Norge rundt»-gleder i storformat
Det er mye av det folk liker å se på TV i «John – den siste norske cowboy». John er en sånn skrue som alltid har noe på lur, og her sneies det innom interessefelt fra flere populære program – fra «American Pickers» til «Norges herligste».
Satt på spissen så kunne nok John ha fylt en egen minisesong «Norge rundt i USA» med alle sine samlinger, historier og sin unike livsstil. Og det vet filmskaperne å utnytte.
John samler på veteranbiler, gamle traktorer og annet landbruksutstyr. Han har rikelig med vintage musikkinstrumenter og selvopplevde kjendisfotografi på veggene. Han spiller gjerne opp til dans på lokale bingokvelder, og han har kassettopptak av sin gamle hund – som likte å synge med til orgelmusikk.
Dyrelivet dukker også jevnlig opp foran linsen. Her er både selskapssjuk huskatt, nysgjerrig vaskebjørn, knuffende kyr og en ruslende bjørnefamilie fanget av et nysgjerrig kamera. Det blir aldri spektakulært, men regissør Frode Fimland har skaffet seg et rikt tilfang av små attraksjoner å skildre John gjennom. Og det gjør dette til en film med sterke underholdningskvaliteter for et bredt norsk publikum.
ANMELDELSE: Aksel – dokumentarfilmen han fortjener
Ved å kun la de foran kamera stå for snakkingen, er det noen historier og perspektiver som bli litt hengende i luften. I midten blir noen av scenene stablet oppå hverandre i det som ligner flere små TV-reportasjer, og det er ikke alle turene inne i byen som av den minneverdige sorten.
Men John er minneverdig. Og denne dokumentaren lar oss bli kjent med et menneske som er godt egnet til å la publikum selv reflektere over egen tilværelse.
For det er lett å la tankene vandre til eget liv og egen familie i kinomørket. Johns historie treffer både store gleder, noen av livets store spørsmål og den sårheten en barnløs gammel mann kan kjenne på når han minnes alle mulighetene som glapp.
«John – den siste norske cowboy» har kinopremiere fredag 22. oktober.
