Cowboy Bebop

PÅ NETFLIX FRA 19. NOVEMBER: Netflix sin glatte nyinnspilling av den høyt elskede japanske animasjonsserien «Cowboy Bebop» vil nok fungere best for dem som ikke har et forhold til originalserien fra 1998.

Som sitt opphav er dette en energisk sjangerblanding av blant annet sci-fi, western, komedie, film noir og blodig samuraiaction. Og det er nok humør, slagsmål og typete typer her til å underholde et bredt Netflix-publikum på jakt etter en lettbent actionkomedie med en duft av Tarantino.

Men dette er en flat og tematisk utvannet coverversjon som mangler originalens dybde, dynamikk, særpreg, skjønnhet og poetiske kvaliteter. Serieskaper André Nemec kopierer og kopierer, men han fanger bare overflatene.

I tillegg er det en del stive actionsekvenser med irriterende rufs i både stuntbytter og våpenplasseringer, og på skurkesiden står det veldig dårlig til.

Dusørjegere som jager og jaktes

Året er 2071, jorden er nesten ubeboelig og menneskene har kolonisert nærliggende planeter. I dette solsystemet, med likhetstrekk til det ville vestens horisonter, følger vi tre dusørjegere (også kalt cowboyer) på romskipet Bebop.

Spike Spiegel (John Cho) er smått livstrøtt kampsportekspert med en hemmelig fortid. Jet Black (Mustafa Shakir) er en tidligere politimann og skipets eier. Faye Valentine (Daniella Pineda) jakter både dusører og informasjon om sin egen fortid. Og hunden Ein er en søt Welsh corgi med datamodifisert intelligens.

Uten å avsløre mer om handlingen, så reiser denne gjengen rundt på ulike oppdrag for å tjene til livets opphold, samtidig som spøkelser fra deres respektive fortider lurer i kulissene. Sammen med et mektig forbrytersyndikat kalt «syndikatet».

Det er mye som svinger tøft og sløyt her, for arven og mytologien fra «Cowboy Bebop» (1998) er full av godbiter. Bebop er et romskip en blir glad i. Soundtracket er fullt av kule grooves og lekre stemninger. Det er oppfinnsomme våpen, cosplay-inspirerende kostymer, kjappe replikker og et rollegalleri fult av minneverdige typer.

Men alt dette er originalens fortjeneste. Og selv om en del ser bra ut i live action-drakt. Så er dette en mye fattigere, blassere og mindre fengende vri på historiene.

I arbeidet med å koke 26 animerte episoder ned til 10 Netflix-episoder, så har manusgjengen valgt å stable biroller og plottpoeng oppå hverandre. I tillegg til å krydre noen av rollefigurene og plottene med nye vrier og bakgrunnshistorier.

Det er sikkert gjort for å spisse noen konflikter og friske opp grunnfortellingen, men – og med fare for å være han trauste kritikeren – manusendringene er nesten utelukkende til det verre.

Ville verdensrommet er ikke som før

Den store styrken til originalserien var at den traff så godt – både tematisk og med sjangerblandingen. Det var en serie som opplevdes rå, kraftfull og ekte. Den var seg selv fult og helt, og stolte på egen intuisjon – uten smak av Hollywoods og kommersens glattpolerte kantslipere.

Kjedsomhet, ensomhet, følelsen av fremmedgjøring, tap og sorg ble blandet sammen til en gjennomgående stemning med tematisk tydelighet og dybde. En poetisk styrke som gir stort tolkningsrom, men også tydelige og hardtslående øyeblikk som henger igjen lenge etter rulleteksten er ferdig.

For originalen var også den ambisiøse sjangermiksen en stor styrke. De samlede kreative hjernene i animasjonsstudioet Sunrise (under pseudonymet Hajime Yatate) dro veksel på kraften i de ulike uttrykkene for å lage vakre og visuelt slående høydepunkt.

Disse kvalitetene har ikke André Nemec klart å ta vare på. Her fylles alle rom til ettertanke med actionhumør og nye konflikter som oser av billige publikumsfrieri.

Resultatet er en anstrengt søtsuppe hvor flere av inspirasjonskildens sterkeste kvaliteter drukner i generisk popkornunderholdning.

«Cowboy Bebop» har premiere på Netflix 19. november. Anmeldelsen er basert på alle 10 episodene. Originalserien fra 1998 ligger også på Netflix – og anbefales på det varmeste.