PÅ KINO 26. NOVEMBER 2021: Biografiske filmer om sportshelter, finnes det mange av, men få om foreldrene deres. «King Richard» vender kameraet mot han som sto bak de amerikanske tennisstjernene Venus og Serena Williams, nemlig den karismatiske og utradisjonelle faren Richard.
Will Smith spiller godt i en rolle som veksler mellom å være sympatisk og lettere sosiopatisk, og vekker den samme tvilen hos publikum som det amerikanske tennismiljøet må ha følt på i tiden før døtrenes gjennombrudd.
Han har virkelig peiling? Vet han egentlig hva han gjør? Historien stiller betimelige spørsmål om Richard er veldig dyktig, eller bare har en god porsjon flaks.
Filmens uunngåelige svakhet er at de aller fleste selvsagt kjenner utfallet, noe som minsker spenningsmomentet og setter begivenhetene i et trygt og nostalgisk lys. Veien mot suksess har imidlertid både gode miljøskildringer og noen saftige personkarakteristikker, spesielt når det gjelder Smiths hovedrolle.
Laget med søstrenes bifall
Filmen har Venus og Serena Williams oppført som «executive producers», og er åpenbart laget med deres fulle bifall. Dermed er det lite overraskende at man ikke får den mest spennende, bitende eller risikable fremstillingen av verken faren eller dem selv.
Dette fremstår da også som en ren eventyrfortelling om hvordan de kom seg fra den harde bydelen Compton i Los Angeles til en mer glamorøs tilværelse i Florida, kun utstyrt med talent for tennis og en usvikelig tro på seg selv. Klassisk amerikansk «rags to riches», altså.
Vi ser hvordan Richard Williams hele veien har en klar plan for sine døtre, etter eget utsagn lagt før de engang ble født, og hvordan han følger den slavisk, til stor forvirring og frustrasjon for tennisekspertene han møter på sin vei, blant andre trenerne Paul Cohen (Tony Goldwyn) og Rick Macci (Jon Bernthal).
Filmen forteller også om familiegnisningene som skapes av de harde kravene han stiller til både Venus (Saniyya Sidney), Serena (Demi Singelton) og de tre øvrige jentene han oppdrar sammen med kona Oracene (Aunjanue Ellis). Men ikke forvent knallharde oppgjør, for denne dramatikken er av det relativt milde, vennlige og ufarlige slaget.
Besnærende figur
Regissør Reinaldo Marcus Green («Monsters and Men», «Good Joe Bell») tar kanskje få sjanser med fremstillingen av hovedfigurene i denne filmen, men han gir i hvert fall skuespillerne nødvendig tid og rom til å skape noen interessante portretter og konflikter.
Will Smith gjør Richard til en besnærende figur som man både heier på og har betenkeligheter om på en og samme tid, og er kontraster som Smith dyrker godt med sitt eminente spill.
Zach Baylins manus dysser ned visse kjente sider av Richards livshistorie og fokuserer helt og fullt på hans rolle som trener og motivator for Venus og Serena. Det er moro å se at hans utradisjonelle tilnærming, og stae og eksentriske holdninger til det etablerte, faktisk gir uttelling, til tross for at hans ufaglærte teorier går imot vanlig fornuft og forstand i 1990-tallets tennisverden.
Filmen viser også hvordan han er fullt klar over den potensielle betydningen av to svarte tenåringsjenters gjennombrudd i en sport dominert av hvite, uten at rasespørsmål dominerer historien, men ligger der som et nødvendig bakteppe.
ANMELDELSE: «tick, tick … BOOM!» er en engasjerende musikal som fenger
Trygt og effektivt
Selv med en spilletid på 2 timer og 18 minutter, er det nok vanskelig å tegne et komplett bilde av to lysende tenniskarrierer i startfasen. «King Richard» viser trolig bare en flik av hva det sikkert har kostet Venus og Serena Williams å lykkes, og hvilke ofre de måtte gjøre på veien mot målet.
Reinaldo Marcus Green regisserer deres historie trygt og effektivt, uten å sette deres rykte og renomme på spill. Det er også en hjertelig feiring av den virkelige Richard Williams, som dessverre ble satt tilbake av flere slag i 2016. Dette er først og fremst hans historie, til inspirasjon og/eller advarsel for andre sportsforeldre som brenner for egne barns bedrifter.
Filmen har kanskje ikke like store ambisjoner som hovedfiguren. «King Richard» underholder med noen fargerike portretter og et par spennende tennismatcher, men fremstår til syvende og sist som en litt streit feelgood-film om et sportshistorisk sjansespill.
