PÅ DISNEY+ TORSDAG 25. NOVEMBER 2021: Har du noen gang hatt en drøm om å være flue på veggen i studio sammen med The Beatles, har den nå gått i oppfyllelse. Peter Jacksons dokumentarserie er akkurat den skattkisten som alle tilhengere av «Fab Four» har lengtet etter.
Gjennom tre lange episoder med en samlet spilletid på nesten 8 timer (!) får vi et unikt innblikk i både den musikalske skaperprosessen og den indre dynamikken blant medlemmene i tidenes største og mest betydningsfulle band.
Den gamle myten om at det skal ha vært en veldig dårlig stemning mellom John, Paul, George og Ringo mot slutten av gruppas eksistens, slår ettertrykkelig sprekker. I denne fantastiske serien fremstår de nemlig som fire gode kamerater i en rekke situasjoner fulle av smil, latter, sprudlende energi og kraftfull kreativitet.
ANMELDELSE: «House of Gucci» er et saftig og moteriktig såpedrama
Seriens betydning kan ikke overdrives
De opprinnelige opptakene ble gjort av regissør Michael Lindsay-Hogg og fotograf Anthony Richmond i januar 1969, i forbindelse med det som skulle bli et live-album med et tilhørende TV-program.
Underveis ble de vage planene endret. Live-albumet utviklet seg til å bli en blanding av studioopptak og kutt fra bandets aller siste konsert på taket av Apple Corps i 3 Savile Row i London. Og istedenfor et TV-program, klippet Lindsay-Hogg en kinodokumentar med samme navn som plata, «Let It Be» (som ble utgitt i 1970, et halvt år etter deres neste og siste studioalbum, «Abbey Road»).
I den nye serien har Peter Jackson («Ringenes herre»- og «Hobbiten»-filmene) gått tilbake til de 60 timene med filmopptak, samt 150 timer med lydopptak, for å gi oss et langt dypere innsyn i hvordan «Let It Be» ble til, personlighetene som skapte plata, hvilke gnisninger som åpenbarte seg mellom dem og – fremfor alt – hvordan The Beatles jobbet frem noen av musikkhistoriens største låter rett foran kamera.
For alle som er litt over middels interessert i The Beatles, kan ikke denne seriens betydning overdrives. (Herfra og ut kommer noen avsløringer fra det du får se i serien.)
Bandet famler rundt
I den første episoden ser vi hvordan The Beatles flytter inn i filmstudioet Twickenham utenfor London, der Ringo snart skal spille inn en film. Vi ser tydelig hvordan bandet famler rundt i uvante omgivelser, uten et klart mål eller en definert mening. De hadde mistet manageren Brian Epstein 17 måneder i forveien, og hadde mer eller mindre satt sin faste produsent George Martin på sidelinjen.
Det er interessant å se hvordan Paul er den musikalske drivkraften på denne tida, og har på en måte tatt på seg en sjefsrolle han egentlig er redd for å ha, og sier han savner støtte fra bandkameratene.
Han sier også at de mangler disiplin etter Epsteins død, og det er betegnende for situasjonen når Paul sier at det de trenger er et skjema, slik at de kan å oppnå noe hver dag, mens John Lennon bare tulleprater og siterer gamle tekster. Han virker litt uinteressert i startfasen, og har kjæresten Yoko Ono ved sin side til alle tider.
Det kan se litt rart ut, men det virker ikke å affisere de andre medlemmene i det hele tatt, og slår beina under den seiglivede myten om at hun var en viktig årsak til at bandet ble oppløst året etter.
«Det kommer til å se komisk ut om 50 år: De brøt opp fordi Yoko satt på en forsterker», sier Paul, som også sier at «Yoko is great», men medgir at låtskrivingen sammen med John lider som følge at de nå tilbringer mindre tid sammen.
Ringo sier lite, men stiller alltid opp med stødig tromming, mens George Harrison virker frustrert over at han ikke får utløp for sin kreativitet i skvisen mellom Lennon og McCartney. Filmen viser øyeblikket der han rett og slett reiser seg og forlater The Beatles, som er en genial «cliffhanger» i slutten av episode 1.
ANMELDELSE: «Gutten som ble julenissen» er et koselig vintereventyr for store barn og julefilmfans
Leker med formatet
I episode 2 ser vi hvordan han uka etter kommer tilbake etter litt diplomatisk virksomhet, og fortsetter arbeidet i Twickenham, før bandet forflytter seg til sitt nye studio i Apple-bygningen i Savile Row.
Her ser vi hvordan de diffuse planene er i stadig endring, hvor overraskende usikre medlemmene er på fremgangen i øvingene, og hvordan de derfor huker inn Billy Preston som en femte «Beatle» på elektrisk piano. Han kommer uvitende innom på besøk, blir med på «I’ve Got a Feeling», og etterpå sier John «you’re in the group».
Vi får også se øyeblikket der regissør Michael Lindsay-Hogg og lydtekniker Glyn Johns presenterer ideen om å spille på taket av Apple-bygningen, og vi ser det lyse opp i Pauls øyne. Denne legendariske konserten, som ble bandets siste, er den sentrale delen av den tredje episoden.
Her leker Peter Jackson med formatet i rene «Woodstock»-stil, med flere filmruter i samme bildet, som viser både det som skjedde på taket, i gaten nedenfor, og i resepsjonen, der et hemmelig kamera fanger opp irriterte politimenn som forsøker å stanse den støyende konserten.
Det klippes også inn kommentarer fra tilskuerne på gatenivå, og det kan innvendes at dette forstyrrer opplevelsen av selve konserten. Forhåpentligvis vil det bli mulig å se den musikalske delen av disse opptakene uten de ytre forstyrrelsene som ekstramateriale på en fremtidig fysisk utgivelse.
ANMELDELSE: «Hawkeye» er et gledelig førjulseventyr fra Marvel
Musikalsk opplevelse av de sjeldne
Underveis i hele serien ser vi hvordan bandet gradvis jobber frem flere ikoniske låter der og da. Mens John Lennon diskuterer scenografi til det påtenkte TV-programmet, begynner Paul McCartney å leke med akkordene til det som skal bli «Let It Be» på pianoet. I en annen scene ser vi «Get Back» bli til når Paul jammer på bassgitar.
Når han sliter med «The Long and Winding Road», får han rettledning fra George Martin, mens turnémanager Mal Evans foreslår å bruke ordlyden «standing there» i teksten. George avslører for John at han brygger på tanken om å gi ut en soloplate, og spiller de første tonene av «All Things Must Pass», trolig for første gang for andre enn seg selv.
Dette er noen få av mange låter som testes ut for åpent kamera, og den kanskje største opplevelsen er å oppleve hvor samkjørte og spillekåte The Beatles er når deadline nærmer seg og de etter hvert kommer skikkelig i gang med øvingene.
De sitter i ring, ser hverandre i øynene og viser en utilslørt spilleglede som man tydelig ser smitter over på alle andre som til enhver tid befinner seg i studioet.
Se bare på scenen der de forsøker seg på «Maxwell’s Silver Hammer» og det vantro gledesuttrykket i øynene til Mal Evans når han får spille på ambolt sammen med The Beatles! Scener som dette gjør dokumentarserien til en musikalsk opplevelse av de sjeldne.
ANMELDELSE: «King Richard» er en litt streit feelgood-film om et sportshistorisk sjansespill
Ikke ett overflødig minutt
Opptakene ble skutt på 16 mm film, og skal være restaurert av Peter Jacksons stab med samme teknologi som ble brukt til å oppgradere opptakene fra første verdenskrig i den fantastiske dokumentaren «They Shall Not Grow Old» (2018). Lydopptakene er remikset av Giles Martin (George Martins sønn) og Sam Okell, som også har remikset flere av The Beatles-platene i løpet av de siste årene.
Dessverre kan jeg ikke gi en skikkelig vurdering av kvaliteten på arbeidet som har blitt gjort her, fordi Disney+ av uforståelige grunner har valgt å pressevise serien via en screener-løsning med håpløs kvalitet, og med kritikerens e-post-adresse klistret over hele bildet.
Dette kommer helt sikkert til å se og høres mye bedre ut på Disney+, men det er umulig å kommentere kvaliteten uten å ha hatt mulighet til å oppleve den på en skikkelig måte. Man får bare håpe at bildene er knivskarpe og at lyden har en klarhet og dynamikk som yter bandet rettferdighet.
Innholdsmessig er «The Beatles: Get Back» helt suveren, for dette er et uvurderlig dokument over de fire Liverpool-guttas genialitet. Serien viser tydelig hvordan deres ulike personligheter komplimenterer hverandre, samtidig som det skaper spenninger mellom dem som likevel, eller nettopp derfor, resulterer i himmelsk musikk.
Peter Jackson fikk kritikk for hvordan han tynte tre lange filmer ut av den korte «Hobbiten»-boka i henholdsvis 2012, 2013 og 2014. Man kan nok innvende at denne seriens spilletid på nesten 8 timer også er for lang. Det er ikke sikkert alle har like stor nytte og glede av å se all tullingen, tøysingen, småpratingen og det åttende forsøket på å få til «Don’t Let Me Down», men jeg føler at ikke ett eneste minutt er overflødig, for selv de trivielle øyeblikkene er musikkhistoriske.
(OBS: Del 1 slippes torsdag 25. november 2021, mens de to siste kommer de påfølgende dagene. Disney+ har for øvrig satt aldersgrensen til 16 år, noe som føles ekstremt forsiktig. Serien inneholder riktignok litt røyking, mild banning og forsiktig drikking, men hadde den gått via Medietilsynet, hadde grensa trolig blitt satt til «Tillatt for alle».)
