PÅ NETFLIX FRA 17. NOVEMBER: Gjensynet med Joe Exotic, Carole Baskin og gjengen er en seig, selvopptatt og journalistisk slurvete sesong hvor det viktigste for serieskaperne er å lage mer «Tiger King».
Sesong 2 (av det som har blitt en av Netflix sine største «true crime»-suksesser) har mer til felles med realitysjangerens kranglete sensasjonsjag enn den har som oppriktig og undersøkende dokumentarjournalistikk om dyremishandling, et mulig justismord og en gammel forsvinningssak.
Dyrevelferden er fremdeles det mest engasjerende med serien, og det kommer en stor avsløring i siste episode. Men dette er et langdrygt ekstranummer som oppleves mer som et ufokusert TV-program om «Tiger King», enn en nødvendig fortsettelse på dokumentarserien.
*Spoileradvarsel: Resten av anmeldelsen inneholder litt informasjon om handlingen i «Tiger King 2».*
ANMELDELSE: «Tiger King» sesong 1 – En helsprø reise av en true crime-serie
Hummer og kanari
«Tiger King» var en dokumentar med mange attraksjoner og hakeslepp. Den satte fokus på dyremishandling i private dyreparker, viste frem den eksentriske Joe Exotic på godt og ondt, antydet en mulig drapssak fra 90-tallet og ga verden en liten haug av nye kjendiser som nå nesten alle er interessert i å høste kjendislivets frukter.
I sesong 2 inviterer regissørene Eric Goode og Rebecca Chaiklin alle til bords i en salig blanding av kjendisslarv, etterforskning, privat krangling, skiftende allianser, fortsatt dyremishandling og noen nye bevis.
Vi får se hvordan «Free Joe»-bevegelsen prøvde å få Donald Trump til å benåde Joe Exotic. To episoder vies Carole Baskins eksmann Don Lewis som forsvant i 1997. Og vi fortsetter å følge dyreparkeierne Jeff Lowe og Tim Stark i det både PETA, myndighetene og media har fattet stor interesse for parkenes papirarbeid og dyrehold.
Alt dette er til dels interessant oppfølging av ting som «Tiger King»-serien handlet om, men det er ingen ny stor historie her.
Dette blir bare tørre rester rasket sammen og presentert som et nytt og spennende måltid. En sjangerforvirret «hvor er de nå»-reportasje strekt ut over fem episoder.
ANMELDELSE: The Wheel of Time – Storslagen fantasy i en for liten ramme
Blanding av show og «true crime»
Journalistikken, i det som nå er en blanding av show og «true crime», er også problematisk. Her er det mye smårusk i egenpromotering, klipping mellom tidslinjer, stiliserte presentasjoner, dårlig kildemerking og forskjellige folk som får slippe til med spekulasjoner og selvfølgeligheter av typen «jeg føler det er mer vi ikke vet».
Metoden, hvor alle intervjuobjektene strykes medhårs og ingen blir konfrontert, gjør også at «påstand mot påstand»-stilen dyrkes som et underholdningselement.
Flere av både gamle og nye kilder går rett i showmodus, for de vet at «Tiger King på Netflix» er en mulig billett til kjendistilværelsen. Det gir sesongen en kunstig smak. Og det at fokuset på egen merkevare får en så fremtredende rolle, rammer troverdigheten til både de som snakker og de som stiller spørsmålene i denne dokumentaren. Det virker viktigere for regissørene å få gode sitater og reaksjoner ut fra de involverte, enn å komme under den saftige overflaten på historien.
Det er også noen opptak, blant annet hentet fra politikamera, som virker unødvendige å ha med i sin grelle helhet. Spesielt i lys av «Tiger King»-dyrepasser Erik Cowies dødsfall tidligere i år.
ANMELDELSE: Dopesick – Avhengighetsskapende krimdrama fra virkeligheten
Denne oppfølgersesongen kunne vært et fascinerende portrett av hva både amerikansk kjendiskultur og fankultur gjør med det stadig voksende «true crime»-økosystemet og menneskene i det.
Men serien evner bare å registrere fenomenet i det kameraene jakter nye sitater, konflikter og vendinger.
Serieskaperne makter ikke å undersøke, analysere eller gi innsikt i verken hvordan disse menneskene egentlig har det, eller i sin egen vesentlige rolle i dette sirkuset.
«Tiger King» sesong 2 har premiere på Netflix på onsdag 17. november. Anmeldelsen er basert på alle 5 episodene.
