PÅ HBO MAX: Første sesong av «Euphoria» slo oss i bakken med sin rå skildring av en brutal high school-verden.

Zendaya og Hunter Schafer fortryllet oss med Rue og Jules sin forelskelse. Og med sin kompromissløse ærlighet og gjennomførte visuelle stil, overbeviste serieskaper Sam Levinson oss om at «Euphoria» var en av de aller beste seriene i 2019.

Etter en mellomstasjon og et oppspark til sesong to med «Euphoria Special», er nå fortsettelsen her. Og det er en litt mer ujevn historie som fortelles denne gangen. Det er flere rollefigurer som fortjener større plass enn de får i dette kapittelet, og det er synd.

Men det er umulig å ikke bli grepet av de menneskelige skjebnene som skildres i serien. Og de enormt sterke skuespillerprestasjonene gjør inntrykk.

Og det som er sikkert, er at «Euphoria» fortsatt sjokkerer, engasjerer, provoserer, og utfordrer.

Anmeldelse: «Euphoria» S1 – Vond og jævlig, men fantastisk bra.

ET MØRKT STED: Rue (Zendaya) er tilbake på kjøret i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.
Mørk materie

Tenåringsangsten er mer påtrengende og vondere enn noen gang, i en sesong der flere av seriens rollefigurer blir innhentet av konsekvensene av sine handlinger.

Så hvis du synes den første sesongen av «Euphoria» var for mørk – du er herved advart.

Jeg skal ikke si så mye om handlingen, den skal du få lov til å oppleve selv, men serien plukker opp tråden et par uker etter fjorårets julespesial, der Rues rusfrihet fikk nok et slag for baugen.

En nyttårsfest introduserer oss for nye bekjentskap og nye konstellasjoner, samtidig som gamle forhold blir satt under press. Du skjønner fort at Rue er på et veldig mørkt sted, og at det er et høl hun ikke nødvendigvis er så gira på å kare seg ut av.

DRAMA: Vi blir bedre kjent med Lexi (Maude Apatow) i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.
Glitrende lek med formatet

Serieskaper Sam Levinson lar oss i denne sesongen bli bedre kjent med rollefigurer som Fezco, Lexi og Nates far Cal.

Flere dypdykk ned i deres fortid forteller oss mye om hvem de er og hvordan de har blitt sånn, samtidig som fortiden veves sammen med nåtiden på tidvis helt glitrende vis.

Det er en fryd å se stjerneskuddet Angus Cloud få såpass mye tid i TV-ruta som den samvittighetsfulle doplangeren med et hjerte av gull, men en knyttneve av stål. Jeg gleder meg stort til å følge Clouds karriere videre.

Og det er veldig interessant å følge Maude Apatow i rollen som Lexi, som vil sette opp et teaterstykke på skolen basert på egne erfaringer, som et slags grep for å klare å ta plassen som hovedrollen i sitt eget liv.

Dette teaterstykket byr på noen av sesongens høydepunkter, med sterke scener der tanker, fantasi og skuespill forenes i en slags høyere enhet der Levinson leker seg med TV-serieformatet.

STJERNESKUDD: Angus Cloud glitrer i rollen som Fezco i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.
Ujevn historiefortelling

Jeg liker hvordan «Euphoria» utfordrer meg som TV-seer ved å la meg marinere i det som er ubehagelig.

Scener som ikke klipper vekk, som holder meg i øyeblikket og som tvinger meg til å kjenne på det som skjer.

Det som er synd er at den ekstra tiden vi får tilbringe med noen av rollefigurene, stjeler fra andre fordi sesongen ikke klarer å sjonglere alle historietrådene som skal veves sammen på en god nok måte.

Tiden vi får med Jules blir for knapp, og det som var en sterk fortelling i første sesong blir her kun redusert til en pådriver for å bringe Rues karakterutvikling videre.

Og Kat, som i utgangspunktet er en interessant figur, får ikke rom til å bygge videre på noe nytt, men må istedenfor tvære ut en handlingstråd fra forrige sesong i det uendelige.

ET SAVN: Vi får for lite tid med Hunter Schafer og Jules i sesong to av «Euphoria». FOTO: HBO Max.
Sjokkerer og provoserer

På sitt beste er «Euphoria» likevel fortsatt et tankevekkende drama, med det som oppleves som genuin innsikt i en tenårings følelsesliv. Men denne andresesongen er også forstyrrende, ultravoldelig og visuelt provoserende.

Sam Levinson er ikke redd for å teste grensene for TV-rutas konvensjoner, eller å provosere ved å for eksempel putte en stiv og blodig kuk rett i fjeset ditt bare et par minutter inn i første episode.

Jeg lurer innimellom på om han kun forsøker å overgå seg selv fra forrige sesong. Provoserer han kun for å sjokkere? Og er det egentlig greit å presse så mye pikk og pupp opp i fjeset på folk?

I det jeg sitter og vurderer om Levinson har gått for langt eller ikke, innser jeg at det antageligvis er nettopp denne refleksjonen han ønsker å oppnå hos sitt publikum.

Kanskje som en slags kommentar til den enorme mengden porno, dickpicks og kroppspress unge mer eller mindre ufrivillig blir utsatt for i dag? Eller så er det fullt mulig jeg overtolker Levinsons kunstneriske ambisjoner.

Det er ikke lett å si, men jeg velger å la tvilen komme Levinson til gode – «Euphoria» er TV-seriekunst.

«Euphoria» ser du hver mandag på HBO Max. Anmeldelsen er basert på 7 av 8 episoder.

Om SERIEN

Euphoria
  • Euphoria
  • Slippdato: 10.01.2022
  • Sesong: 2
  • Utgiver: HBO Max
  • Serieskaper: Sam Levinson
  • Sjanger: Drama