PÅ KINO 7. JANUAR 2022: Det blir tidlig tydelig at regissør Matthew Vaughn («Stardust», «Kick-Ass», «X-Men: First Class» ikke har til hensikt å «leke butikk» i sin nye film. «The King’s Man» er nemlig et helt kjøpesenter av et actioneventyr, der man vil finne velsmurt lettvekterunderholdning i flere avdelinger, både innen kategoriene krig, romantikk, thriller og drama.
Dette er nærmere bestemt opprinnelseshistorien til det hemmelige etterretningsbyrået fra filmene «Kingsman: The Secret Service» (2015) og «Kingsman: The Golden Circle» (2017), som også ble regissert av Vaughn. Den nye er vellykket nok til at vi muligens kan vente oss flere filmer med spekulativ fiksjonsspenning lagt til første halvdel av forrige århundre.
«The King’s Man» er ikke ute etter å revolusjonere filmmediet, men virker å ha alt fra James Bond og Indiana Jones til Guy Ritchies «Sherlock Holmes»-filmer som inspirasjonskilder. Resultatet spriker riktignok tonalt over hele spekteret, men er likevel en spretten sjangermiks som underholder godt over middels.
LES: Dette er filmene vi gleder oss aller mest til i 2022
Innlemmes i hemmelig nettverk
Hovedfigurene er den britiske aristokraten Orlando Oxford (Ralph Fiennes) og sønnen Conrad (Harris Dickinson), som befinner seg midt i begivenhetenes sentrum når første verdenskrig bryter ut i 1914.
Faren nekter sønnen å verve seg til den britiske hæren, og innlemmer ham isteden i et hemmelig nettverk som trekker i tråder bak storpolitiske kulisser, blant annet ved hjelp av ansatte ved verdens ledende hoff.
De oppdager at verdenskrigen er iscenesatt av en hemmelig skurkeorganisasjon som setter den britiske kongen, den russiske tsaren og den tyske keiseren (alle spilt av Tom Hollander) opp mot hverandre.
De historiske figurene Lenin, Rasputin og Mata Hari er også med i persongalleriet, men det fantasifulle manuset har ellers svært lite med virkeligheten å gjøre, og er ekstremt løst basert på faktiske hendelser.
Svimlende sekvenser
«The King’s Man» er ingen film for elskere av høyverdig filmkunst, men om man har behov for to timer med ren popkorn-eskapisme med forholdvis løs snipp, kan dette være en god distraksjon.
«Løs snipp» er kanskje misvisende, for filmens velgjorte kostymer og storslåtte kulisser romantiserer æraen da britisk overklasse dominerte verden, selv om historien delvis distanserer seg fra kolonialismens overgrep.
Matthew Vaughn kombinerer stilen fra det 20. århundrets første tiår med det 21. århundrets filmatiske muligheter, og samme hva man måtte mene om det maksimalistiske resultatet, er det liten tvil om at det visuelle ambisjonsnivået er høyt. Se bare på scenen der kameraet flyr fra et skip, ned i havet, gjennom en hel ubåt og helt tilbake igjen.
Filmen har også noen mildt sagt svimlende sekvenser fra et fly og en fjellskrent, som får det til å kile skikkelig i magen, samt et brutalt krigskapittel som matcher «1917» i intensitet. «The King’s Man» er full av slike øyeblikk, som kanskje er mer «se hva jeg kan» enn god historiefortelling, men det er like fullt imponerende.
LES: Seriene vi gleder oss mest til i 2022
Tilfører stil og klasse
Ralph Fiennes tilfører stil og klasse til en film som virkelig trenger det. Dette er nemlig en røverhistorie som ikke tåler en dypere analyse. Den er i hvert fall morsom, med Rhys Ifans mørke og saftige rolle som den herlig ondskapsfulle Rasputin som et høydepunkt.
I det øvrige persongalleriet gjør også Gemma Arterton, Djimon Honsou, Charles Dance og Daniel Brühl underholdende figurer av ulik art (for eksempel er Brühls figur basert på den okkulte hypnotisøren og sjarlatanen Erik Jan Hanussen).
Matthew Vaugh spinner alle disse effektivt inn i et spinnvilt univers, basert på Mark Millar og Dave Gibbons’ tegneserie «The Secret Service».
En scene midtveis i rulleteksten avslører muligheten for ytterligere lek med 1900-tallets historiske skurker, som noen kanskje vil finne en smule smakløs, men når man ser hvordan «The King’s Man» lykkes i sitt forsett, synes jeg at Matthew Vaughn gjerne må leke videre.
