PÅ KINO 4. FEBRUAR 2022: Japans Oscar-kandidat er en vakker og stemningsfull skildring av sorg og forsoning.
Regissør Ryûsuke Hamaguchi har laget en varm tolkning av Haruki Murakamis historie fra novellesamlingen «Menn uten kvinner» (2014), og gir den sin egen filmatiske rytme gjennom en kanskje litt for generøs spilletid på tre timer.
«Drive My Car» føles likevel ikke langdryg eller kjedelig, fordi man nærmest automatisk innretter seg etter den langsomme strukturen, som oppleves som en slags sorgprosess minutt for minutt.
Interessen opprettholdes gjennom sterke skuespillerprestasjoner som gradvis gir et helhetlig bilde av figurenes indre kamp. Derfor er «Drive My Car» en god film som gjør inntrykk om man lar den slippe til.
ANMELDELSE: «Pam & Tommy» er enormt provoserende 90-tallsnostalgi
Bærer på sorgfulle traumer
To år etter det plutselige tapet av kona, drar skuespilleren og instruktøren Yûsuke (Hidetoshi Nishijima) til Hiroshima, der han har takket ja til å sette opp Anton Tsjekhovs berømte stykke «Onkel Vanja».
Teateret insisterer på at han skal kjøres rundt i byen av deres egen sjåfør, Misaki (Tôko Miura), selv om Yûsuke nødig vil la andre kjøre sin høyt verdsatte Saab 900 Turbo.
Gradvis får han likevel et spesielt forhold til sjåføren, for det viser seg at de har noe til felles. Begge bærer nemlig på sorgfulle traumer som kanskje kan bearbeides under deres kjøreturer.
Samtidig er det en anspent stemning i teaterensemblet før premieren, spesielt hos den unge skuespilleren Kôshi (Masaki Okada), som har en forbindelse til Yûsukes avdøde kone og hennes hemmeligheter.
Klokt skrevet manus
Det tar 41 minutter før fortekstene begynner, som er et tydelig tegn på en film som gjør ting på sin egen måte og tar seg den tiden den trenger. Inntil da har vi fått fortalt Yûsukes forhistorie, som forklarer de sterke, såre og ambivalente følelsene han sliter med senere.
Hans vanskelige sorgprosess skildres ikke med krampegråt og tenners gnissel, men med små tegn og antydninger som samlet viser dybden av hans mørke og motløse tilstand.
Manuset er klokt skrevet av Ryûsuke Hamaguchi og Takamase Oe, basert på Murakamis novelle, og bruker smarte referanser til både Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot» og allerede nevnte «Onkel Vanja» av Tsjekhov for å speile hovedfigurenes stillstand, påvirkning av fraværende personer og utfordringer med å komme seg videre i livet.
ANMELDELSE: «Lamb» er et mørkt, mystisk og medrivende drama
Rød Saab som rød tråd
Av og til kan den japanske spillestilen oppfattes som litt for stiv, formell og fremmed, men figurene fester seg likevel godt til historien. Hidetoshi Nishijima spiller hovedrollen med en tilbakeholden sårhet og melankoli, mens Tôko Miuras Mikari skjuler sterke følelser bak et tilsynelatende uttrykksløst ansikt.
Begge er nærmest underspilte figurer, der uttrykket «stillest vann har dypest grunn» kunne ha vært rettesnoren. Masaki Okadas mer energiske skildring av Kôshi er full av undertrykt sorg, anger og samvittighet som man gradvis forstår rekkevidden av.
«Drive My Car» har også en annen stor personlighet, nemlig den røde Saab-en. Den fargerike svensken stikker seg ut blant sølvfargede japanere, og går som en – bokstavelig talt – rød tråd gjennom eierens fysiske og emosjonelle reise.
Bilens trygge og avvæpnende kupé blir åstedet for vonde erindringer, intime betroelser og en nesten terapeutisk bearbeiding av både sorg og skyldfølelse.
ANMELDELSE: «Nightmare Alley» er god, men kunne vært helt fantastisk
Minneverdig avslutning
«Drive My Car» er et modent og voksent drama med flere emosjonelle lag, og en stilsikker regi som tør la historien utspille seg i sitt eget tempo.
Det hender nok at man sjekker klokka, og tenker at visse scener muligens kunne vært sløyfet eller kortet ned, uten at det påvirker helhetsinntrykket i spesielt stor grad.
Jeg har ikke lest Murakamis novelle med den Beatles-inspirerte tittelen (et gjentagende trekk ved hans forfatterskap), men denne filmatiseringen får den til å fremstå som en betydelig roman. Den imponerer med sin evne til å tegne tydelige portretter, og sitt mot til å gi dem tid og rom til å utvikle seg mot en forløsning med flere tolkningsmuligheter.
Avslutningen inneholder en særskilt vakker, uttrykksfull og minneverdig scene, samt en hverdagslig epilog som avslører historiens utgang, uten å si det i klartekst. Dette er tre nydelige kinotimer som gir belønning for tålmodigheten.
