PÅ KINO 25. FEBRUAR 2022: «Full dekning» er noe så sjeldent som en norsk nyinnspilling av en italiensk film. Det er imidlertid ikke like sjeldent for originalfilmen å bli innspilt på nytt. Paolo Genoveses «Perfekte fremmede» (2016) har nemlig fått smått utrolige 22 (!) avleggere over hele verden.
Det er ingen sak for drevne filmskapere som regissør Arild Andresen («Keeper’n til Liverpool», «Kompani Orheim», «Hjertestart») og manusforfatter Lars Gudmestad («Buddy», «Hodejegerne», «Nordsjøen») å overføre historien til norsk virkelighet, for her handler det om parforhold satt under press gjennom en kveld full av pikante avsløringer.
Plottet nærmest inviterer publikum til en filmfarse med forviklinger og forvekslinger. Det skuffer derfor litt at dette i stedet oppfattes som et sørgmodig og alvorstungt drama som lener seg mot realismen, selv om utgangspunktet er basert på søkte sammentreff i en komprimert tidsperiode.
«Full dekning» heves imidlertid av godt skuespill av et solid ensemble, som sørger for at underholdningsverdien absolutt holder seg på et akseptabelt nivå.
ANMELDELSE: Paul Thomas Andersons «Licorice Pizza» vil få nostalgiske hjerter til å banke hardt
Alle mobiler på bordet
En gammel vennegjeng på Hamar samles til en bedre middag hjemme hos Truls (Nicolai Cleve Broch) og Heidi (Ellen Birgitte Winther). De andre parene er Ingvild (Agnes Kittelsen) og Tor Anders (Thorbjørn Harr), Jørgen (Kyrre Hellum) og Mina (Sara Khorami), samt Vegard (Jan Gunnar Røise), som kommer alene.
Rundt middagsbordet oppstår det en diskusjon rundt mobilbruk som får Heidi til å utfordre sine gjester til å delta i en uvanlig lek. Alle mobiltelefoner blir lagt på bordet, og alt som måtte plinge inn i løpet av middagen, må deles i plenum.
Selvfølgelig kommer det mange kompromitterende meldinger og samtaler som ødelegger middagsidyllen. Det viser seg nemlig at flere rundt bordet bærer på hemmeligheter som vil sette spørsmålstegn ved deres respektive parforhold.
Alvorstung affære
Filmen har den samme utfordringen som den italienske originalen. Hvor troverdig er det egentlig at alle frivillig blottlegger seg på denne måten, når man må vite hvilken risiko man tar?
Tor Anders sier riktignok til broren Vegard at «bordet fanget», slik at han i realiteten ikke hadde noe valg, og det kan jo være en godkjent argumentasjon. Men tror man egentlig på at en vertinne setter sine venner i en slik utsatt posisjon?
Dette kunne filmen kanskje ha løst enda bedre ved å fremme de absurde aspektene ved situasjonen, og gjort dette til en skarp komedie med en litt lysere stemning. I stedet blir «Full dekning» en alvorstung affære, der figurene graver seg stadig lenger ned i bortforklaringer og løgner.
Det blir etter hvert en klein fest man nesten ønsker seg bort fra, i stedet for en saftig og syrlig historie som gir publikum en mulighet til å avreagere.
ANMELDELSE: «Studio 666» er splattermoro for Foo Fighters-fansen
Mange sammenhenger
«Full dekning» skårer full pott når det gjelder ensemblets prestasjoner, begått av noen av de beste skuespillerne fra sin generasjon. Her skal ingen fremheves, men heller ingen glemmes, for alle benytter seg av muligheten til å sette sitt eget distinkte preg på handlingen.
Samtlige figurer blir nemlig involvert og inkludert i en historie som består av flere enkelte bestanddeler, men som går opp i den store sammenhengen. Kanskje er det litt i overkant mange sammenhenger her, og ikke alle får en like god forløsning, men slik var det også i den italienske originalen.
Den norske versjonen har også en tvetydig avslutning som er litt enklere å forstå enn i opphavsfilmen, om hukommelsen min stemmer. Resultatet kunne altså muligens blitt enda bedre med en tydelig sjangerdreining mot komedien, men «Full dekning» er en vellaget liten film om store temaer som en del nok vil kunne kjenne seg litt for godt igjen i.
