PÅ KINO 11. FEBRUAR 2022: Jeg elsker at Roland Emmerich finnes. Vi trenger regissører som tilsynelatende har som eneste ambisjon å bombardere publikum med spektakulære effekter i enkle popkorn-historier som man ikke behøver å anstrenge seg nevneverdig for å prosessere.
Hans første virkelig store suksess, var «Independence Day» (1996), og han gjentar i store trekk oppskrifta derfra i sin siste film. Jeg skulle imidlertid ønske at Emmerich var en bedre historieforteller, for det halvferdige manuset spriker i alle retninger.
«Moonfall» vil være både en spektakulær katastrofefilm og et rørende familiedrama som rykker i hjerterota. Han lykkes ganske godt med det første, men mislykkes fatalt med det siste.
Figurenes familiedynamikk og emosjonelle prøvelser blir så skjematisk skildret at Emmerich like godt kunne latt være og konsentrert seg om det han virkelig har et udiskutabelt talent for, nemlig visuell destruksjon.
ANMELDELSE: «Drive My Car» er tre nydelig kinotimer som vil gi belønning for tålmodigheten
På kollisjonskurs med jorda
Historien er like vill som effektbruken. Månen har på mystisk vis gått ut av sin bane rundt jorda, og kommer til å treffe oss om få uker om ingen gjør noe.
NASA og ESA (European Space Agency) sender opp en rakett for å se på saken, med et uheldig utfall. De eneste som kanskje kan gjøre noe, er astronautene Brian Harper (Patrick Wilson) og Jocinda Fowler (Halle Berry), som mistet jobbene sine etter en alvorlig hendelse under en romferd et tiår tidligere.
Assistert av månenerden KC Houseman (John Bradley) oppdager de at månen skjuler mysterier, og legger en plan for hvordan de kanskje kan få den tilbake i bane igjen.
Men ettersom månen kommer stadig nærmere, endres jordas gravitasjon på en måte som gjør overlevelse enda mer utfordrende på bakkenivå.
Dette er hjernedød science fiction på sitt minst troverdige, men filmens hva om-scenario pirrer fantasien til en viss grad.
Visualiseringen av hva et avvik i månens bane kan forårsake av problemer på jordas overflate, er full av effektfulle scener med oppfinnsomme elementer.
Man må bare berømme Emmerich & Co for viljen til å skape et effektsirkus uten like der de kaster alt de har av virkemidler mot publikum. Likevel er det mulig å spore visse begrensninger i budsjettet, for flere av de største katastrofesekvensene er synlig preget av digitale effekter i B-klassen.
Det tar meg ikke helt ut av opplevelsen, men det er litt oppsiktsvekkende at en så dreven katastrofefilmregissør som Roland Emmerich har nøyd seg med et kvalitetsnivå som ligger noen hakk under både «Independence Day», «The Day After Tomorrow» og «2012».
ANMELDELSE: «Reacher» S1 er actionkrim med glimt i øyet
Lattervekkende manus
Filmens største problem er det lattervekkende manuset. Det er greit nok at Roland Emmerich, Harald Kloser og Spenser Cohen har kokt sammen et vanvittig premiss som legger forholdene til rette for utstrakt effektbruk.
Men de fyller også historien med altfor mange figurer som på ingen måte hadde behøvd å være der. Den legger opp til flere betente familieforhold som aldri får tid til å utdypes. Det virker det bare rart når det blir full stopp i fremdriften, slik at noen av figurene skal utveksle noen enkle setninger før Emmerich igjen tråkker på gassen.
Derfor blir det vanskelig å bry seg om Brians forhold til sønnen og eks-kona, eller Jocindas relasjon til sin general-eksmann og kampen for å få deres sønn i trygghet.
Michael Peña er også med i en ubetydelig birolle, kun for at et japansk bilmerke skal flotte seg i en actionfylt produktplassering, mens superveteranen Donald Sutherland er med i en fullstendig unødvendig scene som kun eksisterer for å tilføre filmen en viss tyngde.
ANMELDELSE: «The Tragedy of Macbeth» er en teaterfilm med både stjernesus og slagkraft
Filmens øvrige sponsorer virker også ganske åpenbare. Manuset omtaler «våre kinesiske venner» i rosende ordelag, fordi filmen er delvis finansiert med kinesiske midler, og namedropper Elon Musk og SpaceX med stor beundring et par ganger, slik at man nesten forventer at Musk skal komme inn i en cameo-rolle med cowboyhatt og redde dagen.
«Moonfall» varer i 2 timer og 10 minutter, som i og for seg ikke er spesielt lenge, men den kunne utmerket godt ha vært strippet for alle småpinlige skildringer av mellommenneskelige relasjoner, fokusert kun på spektakulære katastrofescener og likevel vært en litt bedre film.
Den fungerer helt greit som enkel popkorn-føde, og jeg har full respekt for at det finnes en etterspørsel i markedet etter slike filmer. Jeg lar meg underholde selv, men ser også at «Moonfall» ikke har en spesiell verdi utover dette.
